De konservative argumentene for Trump

Tross sine synder og skavanker fortjener Donald Trump fornyet tillit som leder av den frie verden.

Ringenes herre står trollmannen Sarumann foran et krevende dilemma. Skal han som den mektigste av Midgards syv trollmenn gå foran som et godt eksempel og stå opp for frihet og selvråderett for alver, dverger, hobbiter og menn? Eller skal han slutte seg til Saurons rekker og forme en ondskapens akse fra Jarnagard til Barad-dûr for å legge hele Midgard under mørke og tyranni?

Som den viseste av trollmenn er Sarumann naturligvis vel vitende om at Saurons moralske kompass ikke peker mot himmelen og at han med sin fryktbaserte, bøllete lederstil og harde retorikk appelerer til oss på vårt verste, ikke på vårt beste. Likefullt, motivert av realpolitiske hensyn, velger Sarumann å sverge troskap til mørkets herre.

I motsetning til store deler av hovedstrømsmediene tror jeg ikke at Donald Trump er noen ny Sauron, eller Hitler. Men når jeg, etter utfordring fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, skal presentere «The Case for Trump», er det unektelig, som Sarumanns av Sauron, en litt klam omfavnelse, ikke uten bismak. Donald J. Trump er langt fra den perfekte leder av den frie verden. Han er ingen Churchill, Gandalv eller Aragorn, og knappest en Boromir. Men han er den lederen vi har, og den lederen vi trenger.

Nå er det ellers min klare mening at det bør overlates til amerikanerne å avgjøre hvem de vil ha som president. Man må ikke glemme at det først og fremst er amerikanernes interesser den amerikanske presidenten er ment å representere, ikke Akersgatens preferanser. Selv har jeg ikke stemmerett i USA, og følgelig vil jeg i motsetning til tidligere KGB-agenter eller oransjehårede hertuger ikke blande meg inn utidig i den amerikanske valgkampen. Og selv om norske Amerikaeksperter mener å vite bedre, mener jeg vi iallefall bør holde muligheten åpen for at amerikanske ikke-eksperter, eller vanlige velgere som de kalles, vet best selv hva som er i deres lands beste interesse. 

Når det er sagt: Hvorfor ville jeg stemt på Trump om jeg var amerikaner, og hvorfor sympatiserer jeg som borger av Vesten med hans kandidatur – stikk i strid med analysene til hele Norges imponerende arsenal av Amerikaeksperter?

Trump er et symptom på en verden i ulage

For å besvare det spørsmålet må man gå tilbake til grunnleggende premisser. På 1990- og 2000-tallet, da jeg vokste opp, var det Fukuyamas evangelium som gjaldt. Typer som Bill Clinton skulle spre Washington-konsensusen kloden rundt og inn i evigheten. Noen, som finansmogulen James Goldsmith (eller eiendomsmagnaten Donald Trump) var profetiske nok til å se at enveis frihandel og naiv globalisering ville lede til en utarming av middelklassen og nedbrytning av samfunnskontrakten i vestlige land. Men det lå fortsatt et stykke frem i tid.

De første bristene i Fukuyamas narrativ kom med terrorangrepene 11. september og George W. Bushs påfølgende korstog til Afghanistan og Irak. Vestlige verdier viste seg ikke å være så universelle som Bush og hans neokonservative rådgivere hadde trodd. Sivilisasjonene klasket sammen med et brak. USA ble kvitt Saddam, men fikk ISIS i stedet.

På 1990-tallet gikk det fortsatt an å innbille seg at Kina og Russland gradvis konvergerte mot vestlig frimarkedskapitalisme og liberalt demokrati, i tråd med Fukuyamas tekstbok. Da finanskrisen traff i 2008, gikk det opp for kineserne at keiseren ikke hadde klær. De vestlige ekspertene som hadde flokket til Beijing for å belære om moderne bank og finans, hadde solgt slangeolje. Vestens finansvesen ble avslørt som et korthus. Det markerte starten på Kinas langt mer aggressive fremferd i verdenssamfunnet. Samtidig, med oljeboomen over, tok Putin sin nasjonalistiske vending. Tross Russlands svekkende strategiske posisjon, har Putin klart å stikke imponerende mange torner i siden på Vesten.

Den siste krisen som slo spikeren i kisten for Fukuyamas visjon om historiens slutt, var flyktningkrisen i 2015 – kulminasjonen av en stille og villet krise som hadde akkumulert over tid, riktignok i noe ulik form i USA og Europa, men med mye av samme resultat. Det ble dråpen som fylte begeret og gjorde 2016 til et Annus Horribilis med valgene av Brexit og Trump.

Poenget er at innen 2016 var ideen om en unipolar verdensorden med USA som «a shining city on a hill» ikke lenger liv laga. USA, og Vestens, maktposisjon var blitt radikalt forverret siden Bill Clintons dager. Vesten hadde nå hverken det moralske overtaket, finansiell overlegenhet eller forsprang på fornuft. Tankesmedene hadde kanskje ikke erkjent det, men velgerne hadde.

Trump er et symptom, ikke en årsak. Barack Obama gikk rundt i åtte år og preket om «Hope & Change», men kunne lite gjøre for å stoppe USAs relative svekkelse. Trumps slagord «America First» er egentlig bare en naturlig fortsettelse av en av Obamas utenrikspolitiske maksimer, «Leading from Behind».

En del eksperter, som Steven Pinker og avdøde Hans Rosling, viser i møte med slike innvendinger til at verden i dag er bedre enn noen gang før. Alle piler peker oppover! Mon det. Bildet er fragmentert. Men for «the basket of deplorables» – i Hillary Clintons flatterende ordelag – ser det definitivt ikke rosenrødt ut. Mortalitetsraten for sinte hvite menn øker markant, drevet av opiatepidemien og selvmord. Forventet levealder faller ditto. Medianinntekten for den typiske arbeiderklassen har stått på stedet hvil i flere tiår – tross oppløftende vekst under Trump frem til korona.

At de siste 50 årene har vært en periode preget av relativ stagnasjon – tross veksten i IKT-sektoren – er et faktum man ikke får manipulert til å dekke over. Historieløse kommentatorer snakker ofte om at “alt går så mye raskere i dag”. Men den økonomiske veksten var av et helt annet kaliber i hundreåret fra 1870-1970, slik Robert Gordon har grundig dokumentert i murstenen “The Rise and Fall of American Growth”. Silicon Valley-investoren Peter Thiel spissformulerte det best: “You know, we landed on the moon in July of 1969. Woodstock started three weeks later, and with the benefit of hindsight, that’s when progress ended, and the hippies took over the country”.

Politikk og moral

Med dette som premiss blir spørsmålet fremdeles: Er Trump rett mann for å «Make America Great Again»?

I norske medier har dekningen av Trump vært preget av patosfylte tirader som har overskygget forsøk på seriøs politisk analyse. Kanskje er det fordi vi har levd i en skjermet, privilegert boble, at vi nordmenn ser på amerikansk politikk som om det er et TV-drama. Vi tenderer til å dømme presidenten mer på grunn av hans moralske egenskaper enn på resultatene av politikken han fører. Obama dømmes ikke for sin krig i Libya, men for sine taler om fred i verden. Trump får ingen poeng for fred mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain, eller for ikke å ha startet noen nye kriger, men fordømmes for sin harde retorikk.

Til tross for medias ustoppelige forsøk på utdefinere Trump som en klovn, har han faktisk hele veien hatt en logisk sammenhengende plattform. Det kreves etter min mening mye godvilje for å kunne si det samme om Obama.

Helt siden han lanserte sitt kandidatur ned fra den forgylte rulletrappen i Trump Tower i 2015 – og i TV-intervjuer lenge før det – har Trump hamret på de samme temaene. Et blekt bilde av et dystopisk Amerika styrt av en svak, korrupt og rotten elite, som har latt nasjonen bli akterutseilt av kløktige kinesere og smarte singaporeanere, og bli gjennomsyre av illegale innvandrere.

Trumps gjenvalgssjanser, som allerede hang i en tynn tråd før Covid-19, har ytterligere svekket seg etter pandemien. Det er ikke til å stikke under stol at Trumps håndtering av krisen har vært langt fra hans finest hour, med over syv millioner smittede amerikanere og over 200 000 døde. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner om hvilke land som har håndtert pandemien best eller dårligst og hvor mye eller lite de respektive statsledere skal lastes for det. Og selv om den amerikanske økonomien har kollapset som i andre land, skal man ikke se bort fra at dens større dynamisme kan lede til en raskere innhenting enn for Europas mer sklerotiske økonomier. Man bør nok også merke seg at de største relative vinnerne under pandemien har vært store teknologigiganter som har det til felles å være amerikanske.

Om man skal oppsummere Trumps største bragder nå som hans første periode går mot slutten, og det amerikanske folket skal avgjøre om han fortjener en ny, synes jeg det er på sin plass å trekke frem de følgende:

Ingen nye kriger

Henry Kissinger bemerket at en statsmann aldri vil roses for kriser avverget. Men det faktum at Trump ikke har startet noen nye kriger i Midtøsten eller andre steder, fortjener han mye ros for. En del neokonservative føler seg forrådt av at Trump ikke har sønderbombet Syria og veltet Bashar al-Assads regime for å avslutte den ni år lange konflikten i landet.

Det er dog ønsketenking å tro at en hodestups invasjon av Syria ville vært noen enkel løsning. Joda, situasjonen i Syria er et helvete på jord. Men all erfaring fra Bush’ og Obamas kriger i Irak, Afghanistan og Libya taler for at amerikansk intervensjon kun gjør vondt verre. Obama fortjente aldri fredsprisen en PR-kåt Thorbjørn Jagland prematurt gav ham. Skulle man først gi fredspriser til amerikanske presidenter, ville Trump fortjent den mer.

Skattekutt

Trumps største bragd i Kongressen er utvilsomt skattereformen han fikk gjennomslag for i 2017. Reformen reduserte skattesatsen på inntekt for de fleste amerikanere og kuttet den lite konkurransedyktige bedriftsbeskatningen fra 35 til 21 prosent. Store amerikanske selskaper har uansett ikke vært i nærheten av å betale 35 prosent i praksis, men har istedet akkumulert tusenvis av milliarder av dollar på passive konti i utlandet. Trumps reduserte skattesats for næringslivet reduserer incentivene for slik skattetilpasning, og øker incentivene for å investere i amerikansk næringsliv.

Selv om demokrater skriker ut i påtatt vrede over «skattekutt til de rike», vil nok en reversering av Trump-skattekuttene neppe være øverst på agendaen under en eventuell president Joe Biden. Og joda, med enorme underskudd på statsbudsjettet så langt inn i fremtiden prognosene rekker og vel så det, ytterligere forverret etter korona, kommer ikke skattekutt uten en pris. Men med dagens nullrenteøkonomi, er det et problem for fremtiden, ikke for i dag.

Deregulering

Få, om noen vestlige politikere i nyere tid har kjørt en like hard retorikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers mantra om deregulering av økonomien som Trump. Noen omfattende dereguleringer av hele sektorer for å la nytt næringsliv slippe til er det imidlertid ikke blitt under Trump. Hans bragd – mer beskjedent, men viktig like fullt – ligger i å ha stagget den ustoppelige veksten i reguleringer og skjemavelde. Trumps presidentorder om at minst to reguleringer må fjernes for hver nye som trer i kraft, må således sies å ha hatt ønsket effekt.

Kanskje aller viktigst var det at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, som utvilsomt ville ha ledet til et mylder av nye vekstdrepende reguleringer under en annen president. Trump har så langt ikke lyktes å oppheve Obamacare (Affordable Care Act) i sin helhet, men har effektivt opphevet det individuelle mandatet som tvang alle amerikanere til enten å kjøpe helseforsikring eller å bli belastet med en straffeskatt.

Kina

Trumps nye tollavgifter på stål og aluminium, også kjent som handelskrigen mot Kina, er et grovt verktøy. Risikoen for eskalerende handelskrig er reell. Men en rejustering var nødvendig, og overmoden. USA, og Europa, har altfor lenge vært altfor naive i møte med Kina. Frihandelen har gått for mye den ene veien, og altfor lite den andre. Outsourcingen av produksjon til Kina og andre lavkostland har nå for alvor begynt å bite vestlige selskaper i halen. For mange «luksusvarer», som for eksempel Louis Vuitton-vesker og andre moteplagg, går det ikke lenger an å se forskjellen mellom den «vestlige» originalen og den kinesiske kopien. Kinesiske tog er en blåkopi av Siemens’, und so weiter und so fort.

Men de siste årene har Kina ikke bare evnet å kopiere vestlig teknologi, men også å gå forbi. Bak all den politiske striden, er Huawei et eksempel på dette. Huaweis 5G-teknologi er ikke bare billigere enn vestlige alternativer som Ericsson og Nokias, men bedre. Og, for første gang i år har en kinesisk applikasjon vunnet hjertene til vestlige ungdommer, fremfor alternativer fra Silicon Valley, i form av TikTok. Det er monumentalt. Kineserne har lenge dominert på maskinvare, mens spiser seg nå også inn på mykvare. Altfor lenge har Davos-menn stukket hodet i snøen og ignorert den kinesiske trussel. Trump er den første og eneste som tar trusselen på alvor. Så langt har han ikke vunnet handelskrigen – de er ikke så «good and easy to win» som Trump sa – handelsunderskuddet med Kina økte i 2017 og 2018, men krympet i 2019 til samme nivå som utgangspunktet for Trumps periode. Men handelskrig har kostnader også for Kina. Inntil noen kommer med en bedre strategi, kan det være bedre å ta en myk konflikt, også uten umiddelbar gevinst, enn bare å erkjenne nederlag uten sverdslag. I det minste kjemper Trump en tapper retrett på vegne av amerikansk arbeiderklasse.

Jerusalem

På 70-årsdagen for Israels uavhengighet i 2018 annonserte President Trump at USA ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte den amerikanske ambassaden i det hellige land fra Tel Aviv. Loven om flytting av ambassaden ble vedtatt i Kongressen i 1995, men Trumps tre forgjengere, Clinton, Bush og Obama hadde alle vært for feige til å gjennomføre den. Kritikere på venstresiden hevdet at det var spikeren i kisten for tostatsløsningen. Det er sikkert rett. Med Trump er tiden for top-down fredsforhandlinger mer myntet på å dele ut fredspriser til diplomater enn i Oslo enn å skape fred på bakken i Midtøsten, over. Fred mellom Israel og palestinere vil det aldri bli, ikke en gang Barack Obama holdt ut håp om det. Derimot har Israel, med Trumps støtte sluttet fred med både De forente arabiske emirater og Bahrain. Skeptikere vil si at det var et fait accompli. Likefullt er det historisk, og ville neppe vært mulig uten Trumps utvetydige signal om at USA står på siden til det eneste demokratiet i regionen. Dog, slik feministene ville ha en kvinnelig statsleder, bare ikke den kvinnen (Thatcher), vil diplomatene ha fred, bare ikke Trumps fred.

Og kanskje aller mest betydningsfullt: ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden stod Trump opp for den jødisk-kristne sivilisasjon i en tid preget av moralsk og kulturell relativisme.

U.S. Space Force

Ronald Reagan fikk aldri sitt “Star Wars” program. Derimot, med grunnleggelsen av U.S. Space Force like før jul i fjor, fikk det amerikanske sin sjette og første nye bransje siden etableringen av U. S. Air Force i 1947. Fremtiden vil vise hvilken rolle romstyrken vil spille, men det vil trolig bli en viktig en, og Trump vil stå igjen i historien som styrkens far. 

Nord-Korea

Utenrikspolitiske eksperter liker å gjøre narr av Trumps forsøksvise rapprochement med Kim Jong Uns Nord-Korea. Dette er nok et felt hvor medienes dekning av Trumps presidentskap er skjev og ikke-informativ. Så lenge det er Trump som gjør noe, så er det feil okke som. En kan få inntrykk av at aviskommentatorene i mange tilfeller hadde foretrukket om Trump møtte Nord-Korea med “fire and fury like the world has never seen”, slik Trump advarte i den innledende fasen av hans bromance med “Rocket Man” Kim i 2017. Mens Obama formodentlig hadde blitt hyllet som en Messias av media om det var han som stilte til photo-opp på den nord-sør-koreanske grensen med den korpulente diktatoren, slik Trump og Kim gjorde i 2019. Kanskje er forsoningen mellom Vesten og Nord-Korea dødfødt – alle odds taler for det – men hvorfor dømme den nord og ned på forskudd? Er Trumpiansk fred virkelig verre enn krig. En parallell er verdt å trekke til President Nixons goes to China moment i 1972, som også ble avfeid og latterliggjort av bien pensant-kommentariatet, men som i ettertid viste seg å være et – om noe for vellykket – historisk gjennombrudd. 

ISIS

Mange vil nok alltid huske Obama som apostelen for «Hope & Change». En del av oss andre vil huske ham primært som presidenten som skulle fjerne Muammar Gaddafi, trekke ut amerikanske styrker fra Irak og Afghanistan, og skape fred i Midtøsten – men som etterlot seg ISIS, et kalifat så barbarisk at man må tilbake til den mørke middelalderen for å se dets like, som underla seg store deler av Syria og Irak i et sjokkerende tempo sommeren 2014. De vulgære videoene av vestlige journalister som ble halshugget og henrettet på de mest bestialske vis, stod i grell kontrast til Obamas frasemakeri om «en ny begynnelse».

Kanskje er det begrenset hva Obama kunne gjort, og det var Bush mer enn han som sådde frøene for ISIS’ fødsel i kjølvannet av Irak-krigen. Med Murphys lov for Midtøsten som veiledende prinsipp vil jeg sympatisere med Obamas beslutning om ikke å intervenere militært (en sannhet med vesentlige modifikasjoner) i Syria – tross press fra neokonservative som hisset for å bombe Syria for å opprettholde Amerikas «kredibilitet» etter at Bashar al-Assad krysset Obamas røde linje med bruk av kjemiske våpen i 2013. Jeg kan også sympatisere med hans tilbakeholdenhet med bruk av militærmakt for å overvinne ISIS. Men optikken var slettes ikke god: En hardtslående og tankevekkende demonstrasjon av amerikansk impotens i møte med barbarisme.

Trump har naturligvis blåst så hardt han kan i trumpeten for å ta æren for «beseiringen» av ISIS. Riktignok er ISIS i dag kun en skygge av kalifatet for fem år siden. Men i den grad det kan snakkes om en seier, er det en veldig betinget seier – som det er risikabelt å ta sakseierskap for. Likesom president Obama fortjener begrenset ære for attentatet på Osama bin Laden, fortjener Trump kun begrenset ære for attentatet på Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er først og fremst militære operasjoner, som presidenter kan gjøre lite for å hjelpe (men mye for å skade). Så selv om «seieren» mot ISIS er en viss betinget PR-seier for Trump, fortjener den ikke plass blant hans fremste bragder.

Innvandring

En bærebjelke i Trumps valgkamp i 2016 var en streng innvandringspolitikk. På det har Trump levert. Kritikere hevder at Trump bare har bygget fem kilometer av muren mot Mexico. Det er en påstand som ignorerer det faktum at hundrevis av kilometer med provisoriske gjerder er blitt erstattet med ti meter høy sperring. Regjeringens mål – som synes å være innen rekkevidde – er å ha ferdigstilt 725 kilometer av muren innen årsslutt. Det er riktignok langt lavere enn Trumps opprinnelige mål om mer enn 3200 kilometer med mur. Ei heller har han fått dumpet regningen på Mexico. Derimot har Trump fått Mexico til å samarbeide om å redusere strømmen av illegale grensekrysninger.

Også på flyktningfronten har Trump ført en stram kursAntallet ankomne flyktninger under Trump har vært en brøkdel av hva de var under Obama. For neste år har Trump satt et tak på 15 000 flyktninger, ned fra 18 000 i år (en kvote som p.t. ikke ligger an til å bli fylt opp). Dette ville nesten vært lave tall selv i skandinavisk sammenheng, og har i en tid der det er mer enn nok av andre sosiale problemer, i det minste bidratt til å skjerme USA fra «svenske tilstander». Baksiden av medaljen er at den restriktive innvandringslinjen lett kan reverseres dersom Demokratene tar over. Selv om Biden ikke er noen genuin innvandringsliberaler, kan nok hans mer radikale partifeller ventes å presse på for å åpne grensene, om ikke av bedre grunn enn for å gjøre det motsatte av Trump.

Høyesterett

Den mest varige arven etter Trump vil antagelig bli å finne i domstolene. Det ble sagt at høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg kjempet med nebb og klør for å holde seg i live inntil en ny president inntok Det hvite hus. Men hennes bortgang i september åpnet døren for at Amy Coney Barrett kan bli Donald Trumps tredje utnevnelse til den ni mann sterke høyesterettsbenken. Totalt har Trump utnevnt 205 føderale dommere i sin periode, alle på livstid, og like mange dommere til USAs 13 ankedomstoler (53) i sin ene periode som Obama i sine to perioder (55).

Dette skyldes mer flaks (eller skjebne) enn initiativ fra Trump. Men okke som, og spesielt om nominasjonen av den 48 år unge Barrett går gjennom Kongressen, kan det sette et konservativt preg på det amerikanske rettsvesenet i lang tid fremover – selv lenge etter Trump har steget opp til Sankt Peter og sender et hånlig smil ned til sine progressive haters.

Det muliges kunst

Trump gikk til valg i 2016 med lovnad om å «drenere sumpen» i Washington. Det var aldri noen realistisk sjanse for at det kom til å skje. Om den kanskje ikke er pill råtten, har republikken råtnet merkbart det siste halve århundret. Det finnes ingen quick fix. Det ligger i Trumps natur å overdrive. For eksempel var hans lovnader om 4-5-6 prosent økonomisk vekst aldri særlig realistiske. Men politikk er det muliges kunst. Tatt i betraktning de beskrankelser Trump har operert under, mest vesentlig et demokratisk kontrollert Representantene hus i siste halvdel av presidentperioden, står resultatene til mer enn bestått. Selv om Trump kanskje ikke har levert på omfanget av sine løfter fra 2016, har han definitivt levert på retningen. Hvor mange statsledere kan man si det om? Her på bjerget for eksempel, hvilken retning har Erna Solbergs regjering for det nasjonale prosjektet Norge? Annet enn å bygge verdens største stat?

Silicon Valley-gründeren og Trump-støttespilleren Peter Thiel – som var oppvarmingstaler for Trump på republikanernes partikonvensjon i Cleveland i 2016 – har beskrevet Trump som et grovt instrument. Det er nok en beskrivelse mange kan være enige i, uavhengig av om de er enige med Trump eller ikke. Selv er jeg ikke Donald Trumps største fan – det er det jo ifølge Trump Jens Stoltenberg som er. Men jeg er enig med Thiel i at Trump instinktivt treffer rett i de store spørsmålene: at USA har kjempet for mange kostbare og meningsløse kriger i Midtøsten; at USA har båret for mye av byrden for NATO alene, mens Europa har vært gratispassasjer; at USA har latt seg bli rundlurt av Kina og andre fremvoksende økonomier med enveis frihandel; og at den amerikanske økonomien og egentlig det amerikanske samfunnet generelt behøver en gjenfødsel for å, om man skal bruke Trumps ord, «Make America Great Again».

Når råten strekker seg fra overbygningen og langt ned i basisen i samfunnet, er det kanskje et grovt verktøy som behøves for å fasilitere fornyelse, istedenfor flisespikking på fasaden. Både Hillary Clinton og Jeb Bush kunne sikkert holdt finere taler, tvitret i mer anstendige toner og opptrådt mer politisk korrekt, men det er iallefall min klare oppfatning at de ville levert dårligere politiske resultater.

Med kun uker dager igjen til valgdagen peker alle målinger mot et valgskred for Biden og et sviende nederlag for Trump. Men, hvor mye kan man stole på de samme meningsmålingene som var så misledende for både Brexit og Trump i 2016? Det er iallefall vanskelig å få målingene til å rime med bildene av overfylte Trump-rallies på den ene siden og Biden som taler for toppen ett dusin personer på den andre.

Innspurten tok en ny vending da Trump ble innlagt på Walter Reed for behandling for Covid-19 den 2. oktober. Om det ikke ble den bokstavelige spikeren i kisten for Trumps liv, virker konsensus å være at det var spikeren i kisten for presidentens gjenvalgssjanser, etter en debattprestasjon mot Biden som ble universalt fordømt fra kommentatorhold. 

Jeg er ikke så sikker. Det er fortsatt tid og rom for flere vendinger før dette er over. Den Trump som gjenoppstod på den tredje dagen, søndag 4. oktober, var for meg en ny Trump: mindre oransje, hvit skjorte, uten slips, en annerledes og mer behersket stemme. En mer bestefaderlig – eller skal man si “presidential” – utstrålning. For min del var det første gang Trump fremstod som menneskelig. Kanskje er det i satire man finner sannhet i disse absurde tider. Overskriften “Donald The Orange Returns Triumphantly As Donald The White” i (satiriske) Babylon Bee gav iallefall et visst gjengklang. 

Mange sier, som det alltid sies, at årets presidentvalg i USA er det viktigste noensinne. Trump har allerede drept Reagans og Bushs republikanske parti og lagt fundamentet for en ny konservatisme i USA – som har flere interessante, og noen farlige understrømninger. Dette fundamentet vil ikke forsvinne, selv om Trump skulle gjøre det.

Hvis Biden vinner, taler alt for at han vil bli en svært ineffektiv president. Som Hillary i 2016 har Biden ingen distinkt eller sammenhengende agenda. Han er Obama på nytt, uten «Hope & Change»-innpakningen. Som president vil Biden bli holdt i spenn mellom det status quo-orienterte etablissementet som holder ham i den ene enden, og det demokratiske partiets mer radikale kulturmarxistiske fløy, fra Elizabeth Warren og Alexandria Ocasio-Cortez til Antifa og BLM, som vil trekke ham så hardt de kan i den andre. I et slikt landskap er det vanskelig å se hvordan han skal få utrettet mye som helst – isåfall vil det ikke være han selv som er arkitekten.

Derfor ville jeg stemt Trump fremfor Biden om jeg hadde hatt stemmerett i USA. Akkurat nå ser det kanskje ikke ut som det mest sannsynlige utfallet. Trøsten får være at om det verste skulle skje, og demokratene vinner hele treenigheten – Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen – finnes også risikoen for at de overspiller sin hånd og går for radikalt til venstre. Det kan åpne døren for tilbakekomsten av en mer polert og mildere trumpisme allerede om fire år. Med Ivanka Trump som Amerikas første kvinnelige president.

Dog, selv om et Trump-nederlag i år kan vise seg å være positivt for trumpiansk konservatisme lengre frem, ville jeg selv utvilsomt valgt Trump over Biden om jeg hadde retten til å stemme i USA i år. Man må gripe de mulighetene man har her og nå. Bismarck sa i sin tid at statsmannens oppgave er å høre Guds fotspor gjennom historien, og å prøve å henge seg på snippene hans idet han marsjerer forbi. I en tid der tilstanden i flere amerikanske byer begynner å ligne de dystopiske scenene fra fjorårets Joker-film, er det opp til Trump å røske tak i Herrens kappe og stoppe den amerikanske historiens ferd mot det postmoderne, identitetspolitiske, økonomisk livløse, mørke hullet Biden og co lar seg forlede av fristelse ned i.  

PS: En versjon av denne teksten ble først publisert på Minerva den 21. oktober.

Bezonomics

Amazon’s relentless expansion is upending the rules of business. Will the company take over the world? Or is Jeff Bezos over-extending?

Amazon_Spheres_05
The Amazon Spheres in Seattle; (photo from Wikipedia)

Bezonomics
Brian Dumaine
Simon & Schuster, 2020

The Soviet experiment of a centrally planned economy ended in dismal failure. But was the project inevitably doomed to fail or could the Gosplan have succeeded with better information technology? Leonid Kantorovich, one of the Soviet Union’s economic masterminds & recipient of the 1975 Nobel Memorial Prize in Economic Sciences, seemed to believe that the undertaking was not hopeless. In his prize lecture Kantorovich said that: “The difficulties of modelling & data creation can be overcome like similar difficulties were overcome in the natural & technical sciences… A significant progress is now being made in the development of computer hard- and software & their mastering.” Basically, if only the central planner had better data, the economy could be optimised.

Obviously, the difficulties were not overcome in the lifetimes of Kantorovich or the Soviet Union. But in the Capitalist west there has now appeared an institution that looks set to succeed where Gos­plan failed. That institution is Amazon – “The Everything Store”. Yes, there are notable differences. For one Amazon is a private corporation driven by – at least in theory – the profit motive. But there are also conceptual similarities between the way Amazon is planning for the long run & attempting to maximise value for its customers by taking complete control over the entire value chain & the way the Soviet Union attempted to optimise resource allocation by central command under the framework of the now ridiculed 5-year plan. Though Amazon’s apparatchiks have access to way better data than Gosplan ever had.

The One Store to Rule Them All

Jeff Bezos started Amazon as a pure online bookseller, but his ambitions went much wider already from Day One – every day is Day One at Amazon. Originally, he wanted to name the site Relentless.com, which might have been a fitting description for Bezos’ personality, although an awful name for a bookstore. Indeed, Amazon’s ambitions know no limits. That’s what separates Amazon from most private corporations, which typically tend to be specialised in one or at most a few domains. Specialisation through the division of labour has been a basic tenet of Capitalism for centuries & in the past non­-specialised firms have tended to fail against more specialised competitors. Managements making big bets on vertical &/or horizontal expansion are always accused by sceptical share­holders of losing sight of the business’ core competencies – or of hubris. Shares of highly diversified conglomerates typically trade at a discount to more razor-focused rivals. Yet, nothing has deterred Bezos from launching an ever-widening array of products & services or from insourcing every step of the value chain.

That’s why drawing an analogy to Gosplan may be relevant. Can Amazon really provide everything from books & diapers, TV series & web hosting to home delivery & health insurance more efficiently than specialised providers could do separately? Economic theory says adamantly no. Reality seems to suggest yes. If so, economic “science” would be turned on its head.

One of the defining features of modern “Surveillance Capitalism” is that the big technology giants like Amazon have a tremendous information advantage over smaller rivals, who may be more nimble but to little avail up against scale. Therefore, it cannot be conclusively ruled out that Kantorovich was right after all: that the problem was not necessarily central planning per se, but simply a data problem – which Amazon as opposed to Gosplan has solved.

The Orwellian information-gathering capabilities that Amazon has developed are frighteningly impressive. Not only does Amazon gather troves of data from the e-tailer’s more than 300 million customers worldwide – of which more than 150 million are Amazon Prime subscribers. It also & perhaps more sinisterly has privileged access to the data of the more than 2 million third-party sellers that rely on Amazon’s Marketplace platform to sell their goods, (with the constant risk of Amazon launching their own label rival if they spot that sales are going well).

In addition, there is Amazon Web Services. The company’s cash cow, which has grown serendipitously to become the number one provider of cloud computing services. AWS hosts data from more than a million businesses. Even if AWS isn’t spying on the data of their customers, they easily see which businesses are growing fast and which are not. Yet, the Amazon technology most resembling Airstrip One’s Telescreens – which Kantorovich could only have dreamed of – is Amazon’s Virtual Assistant Alexa. Alexa has been installed in more than 100 million devices, eavesdropping on everything & everybody within hearing distance. It is telling that of Amazon’s gargantuan 29bUSD R&D budget as much as one tenth is believed to be directed to voice recognition technology alone. 10.000 Amazon employees work solely on voice recognition. In spite of obvious privacy concerns Amazon obviously believes that the future of shopping will happen by voice rather than click.

Bezos’ Flywheel

In “Bezonomics” Fortune journalist Brian Dumaine does a good job of chronicling how Amazon has become one of the most valuable companies in the world (depending on the stock market’s daily mood), & how the company is revolutionizing modern business with profound effects on society. Dumaine argues that the success of Amazon boils down to three things: customer obsession, extreme innovation & long-term thinking.

For anyone interested in getting a general understanding of how Amazon works, Dumaine’s book is a worthwhile read. As opposed to many business books he sticks mostly to concretes & does not theorize too much – except for Jim Collins’ concept of a “flywheel”, but that is only because Bezos got hooked on that idea himself after a session with Collins.

I don’t think Dumaine brings any really original new insights into Bezos’ character, but it gives a good, if superficial, summary of his MO. Bezos has said publicly that he needs his

8 hours of sleep and likes to potter around, reading & not doing much else until 10 in the morning. Dumaine does not at all get into Bezos’ recent transformation from looking like a typical 90’s nerd to his current iron man physique & Bond Villain appearance. Many readers will already know that Bezos is famously hard-charging. One of his stock replies to employees who have not lived up to expectation is: “Are you lazy or just incompetent?” Or his quirky 2-Pizza rule; which dictates that no team should be bigger than getting by on two pizzas.

Bezos is also allergic to PowerPoint presentations, which he has banned at meetings, preferring instead the narrative structure of text rather than slick bullet point slides. Every meeting of Amazon’s S-team (S for senior executive) is centred around a 6—page narrative memo describing the problem at hand. The first 20 minutes of the meeting is spent on reading through the document, to make sure nobody shows up just pretending to have read it in advance. Similarly, every new project or initiative at Amazon starts with writing an internal press release, “working backwards” from the imagined launch date & serving as the project’s guiding document until the actual launch.

Prime Addiction

Why has Amazon started producing TV series? It is all about seducing customers into the Amazon ecosystem & getting them addicted. Prime members spend on average 1.300USD per year vs 700 for non-Prime customers. Looking at it that way it immediately makes more sense why Amazon for instance would spend 72mUSD on producing the series “The Man in the High Castle”. Considering that the show attracted 1,15m new Prime subscribers, that works out to a recruitment cost of 63USD per subscriber. Way less than the annual Prime subscri­ption fee of 99USD at the time – since increased to 119USD.

The business model of Prime is not a breakage model, unlike say a gym, that would be quite happy if their membersdidn’t show up that often. In contrast, Amazon wants Prime subscribers to use the service as much as possible. Because over time that will result in more sales – although there is currently increased speculation Amazon will hike the subscription for Prime again. That is why Prime is constantly adding more content & features. As Bezos has said: “Every time we win a Golden Globe Award, we sell more shoes”.

Logistics, Logistics, Logistics

Amazon spends astronomical amounts on shipping. 37,9bUSD in 2019, equivalent to 13,5 percent of revenue, up almost 40 percent from the year before – thanks to a soaring Prime membership & the introduction of guaranteed one-day delivery. The “Last Mile” on deliveries is a particular challenge, often accounting for as much as half of shipping costs.

Solving the logistical puzzle is one of Amazon’s top priorities. The company has a wide range of initiatives to streamline its logistics operation. The common denominator is that Bozos is keen to move the entire, or as much as possible of, the logistics chain in-house. Amazon is amassing its own fleet of cargo aircraft, to avoid reliance on the likes of FedEx, UPS & DHL. It also has a joint venture with Toyota to build its own autonomous delivery van, the e-Palette. In a 2013 interview Bezos said that delivery drones would be in use by 2019. That has not happened yet. But one should not be surprised to see Amazon drones buzzing around in big cities in the not too distant future.

As in any war the supply lines are of vital importance. That is the unseen side of Amazon for the customer. Highly efficient. Not always beautiful. In recent years Amazon has come under strong criticism for the working conditions in the company’s warehouses, or fulfillment centers as they are labelled. Some of the harshest criticism has come in The New York Times’ investigative exposé & the book “Hired: Six Months Undercover in Low-Wage Britain” by (Trotskyist) journalist James Bloodworth. After unflattering reports of Amazon employees having to endure inhumane working conditions & relying on Food Stamps, the Democratic Socialist Vermont Senator Bernie Sanders went on the attack with a “Stop BEZOS Act” in the autumn of 2018. Sensing the political zeitgeist moving against him Bozos pre­emptively implemented an across-the-board 15USD minimum wage for all of Amazon’s 350.000 hourly workers. This was not only a clever PR move, but also a shrewd tactic that would put less deep-pocketed competitors at a disadvantage.

Amazon is different from the other FAANG companies in that it has hundreds of thousands of low-skilled, low-wage workers. Dumaine is adamant that many of them will fall victim to technological unemployment. Bezos may have hiked the minimum wage for his serfs but there is no doubt that he would prefer to make them obsolete altogether.

Workers in Amazon’s fulfillment centers will probably be first to go – which are already heavily robotised. McKinsey, the management consultancy (not known for being universally right in their predictions) believes autonomous deliveries will slash shipping costs by 40 percent – which would amount to ~15 billion per year for Amazon.

If Amazon’s autonomous delivery van becomes a success – which is probably still some way into the future – that will translate to significant job losses. The 3,5 million truck drivers in America are obviously exposed – although for the moment America is facing a shortage of, not an over-supply of truck drivers. The job group probably more immediately at risk is cashiers, of which there are 3,6 million in the United States. Many of those jobs are being rendered obsolete as Amazon’s phenomenal growth continues & as shopping in general transitions from physical stores to online, while the remaining physical stores go to a cashier-less user experience – as in Amazon’s own Go stores.

Wal-Mart vs Amazon

Probably the only competitor with the wherewithal to take on Amazon head to head is Wal-Mart & the old retailer has no intentions of giving up without a fight. It is worth to remember that even though Amazon’s market value is more than four times that of Wal-Mart, the latter’s revenue is still almost double Amazon’s. Currently the Amazon/Wal-Mart rivalry seems to be mimicking the US political divide between “Globalists” on the urban coasts & “Nationalists” in the rural heartlands.

Venture Capitalist Peter Thiel has made the distinction between the Economy of Bits & The Economy of Atoms. That division is however becoming increasingly blurred. As Tencent-founder Tony Ma has put it: “There will be no purely Internet-only companies because the Internet will have spread to cover all social infra­structure; nor will there be purely traditional industries be­cause they will have grafted onto the Internet.” The key will be to offer the best hybrid experience. One obvious geographic advantage Wal-Mart holds over Amazon in that regard is that the Arkansas based chain’s 4.700 US stores are located within 10 miles of 90 percent of the US population. Amazon partly made up for that by acquiring the up­market grocery chain Whole Foods in 2017, whose 400 US stores are mostly concentrated in urban coastal areas.

Evev the biggest geniuses can fall to hubris. They only fall from higher up.

Will Amazon Fail?

Today, CEOs in almost all industries are worried that Jeff Bezos will wake up one morning & say: “Your margin is my opportu­nity”. No industry seems to be safely out of reach from Amazon’s all-invasive tentacles. Amazon’s advertising business is growing fast & challenging the oligopoly of Google & Facebook, thanks to superior conversion rates. Together with JP Morgan, the bank, & Warren Buffet’s conglomerate, Berkshire Hathaway,  Amazon has launched a health-insurance scheme for the three companies’ combined 1,5 million employees, that is widely anticipated to be a stepping stone for taking on America’s dysfunctional health insurance market. Banking is also a natural expansion path for Amazon. After all it is already providing loans to third-party sellers on its platform. Though there are regulatory hurdles to overcome. Dumaine believes Amazon could become the slick user interface front of a digital banking product, with a legacy bank (JP Morgan perhaps) running the nuts and bolts under the hood, mitigating the need for Amazon to become a regulated banking institution. Amazon’s own computer chips may repeat the success of AWS.

The un-ending reach of Amazon’s tentacles inevitably begs the question: Isn’t Amazon over-extending? It sure looks like a classic example of imperial overreach? Or is Amazon now so omniscient that it’s Al-powered flywheel will simply continue to accelerate while the competition is left ever further behind? For the moment that looks to be the case. Bezos has himself frankly admitted that Amazon will probably fail, at some point in the future. It is hard to see that happening in this decade. For the foreseeable future the only force that could conceivably stop Amazon is Washington. The case for antitrust action against the tech giants is building. Bezos faces his maiden Congressional hearing later this month & even Elon Musk (no doubt partly driven by personal rivalry) joining calls for Amazon to be broken up.

So how would Bezos respond if Washington or the EU decide to break up Amazon? Sensing that Western political institutions are failing in their mission to deliver value to citizens, perhaps Bezos will go on the counter-attack and have a go at reforming one of the oldest business models there is: the state. Amazon Republic? Why not? Would you rather be a citizen of your current country or of Amazon?

How Fast is the Future?

Peter Diamandis & Steven Kotler cherry-pick evidence to paint a Panglossian picture of accelerating innovation, but fail to conceal the gloomy shadows of Secular Stagnation.

I have been reading Peter Diamandis & Steven Kotler’s new book, “The Future is Faster Than You Think”. If you are already familiar with the authors’ previous works, it will come as little surprise that the latest volume in their “Exponential Mindset Trilogy” doubles down on the same arguments made in “Abundance” (2012) & “BOLD” (2015). Basically, that a convergence of accelerating technologies such as Artificial Intelligence (AI) & Augmented Reality (AR) will lead us to a Singular Utopia — much sooner than you would expect.

The book is certainly worth reading end contains numerous enlightening insights about emergent exponential technologies. But, to get that out of the way first, the book’s biggest weakness is that it does not seriously engage with the counterarguments of the Secular Stagnationists; that the future is not so fast.

After all it has been close to a decade since the publication of “Abundance” & for most of the middle-class in most Western countries that has been a decade of stagnation in wages & wealth. For many the authors’ arguments that flying cars are right around the corner & that we will soon be enjoying an abundance of low-cost housing, healthcare & education may thus ring a bit hollow, to put it mildly. For example, what exactly does it mean that “exponential technology is dematerializing, demonetizing, & democratizing nearly every aspect of real estate”? Three funky words starting with “de-“; that will probably go down well in a TED speech. But try telling that to a Silicon Valley employee struggling to pay the rent on his ludicrously expensive San Francisco hut.

The authors do at least acknowledge Peter Thiel’s complaint that: “We wanted flying cars, instead we got 140 characters”. But they interpret Thiel too literally, without taking him seriously. Their retort that flying cars are here already is too clever by half. It is true that Uber plans to launch their aerial ridesharing scheme in 2023 – Uber Elevate – with a long­-term goal of achieving lower marginal costs per passenger mile for flying cars than for traditional cars. However, the Covid-19 pandemic has thrown renewed doubt at the feasibility of both those targets.

The book would have been more credible if Diamandis & Kotler had offered a more comprehensive macro rebuttal of the Secular Stagnation story, instead of cherry-picking individual companies & sectors with outsize productivity gains. It weakens the book that the authors are hesitant to confront the decelerating productivity growth in the American (& other Western) economies that has been extensively documented by Robert Gordon & others – most notably in his masterly “The Rise & Fall of American Growth”. The only thing this evasiveness serves is to stoke suspicion that the crowd around Singularity University is turning into a techno-utopian cult.

The human factor is a bit missing from Diamandis & Kotler’s narrative. Throughout the book one often gets the impression that people, far from having any inherent value or free will of their own, are reduced to a pathetically mortal pieces of meat, whose intelligence has been transcended by their Alexa home enter­tainment system & who can be rocketed around in Hyperloops at 760mph serving some higher Kurzweilian purpose. & if the authors get their way society will soon reach Longevity Escape Velocity – i.e. that for every year you live you will add more than one year of life expectancy. If this is what the future holds, most sane people will probably wish to die before they will have the chance to spend eternity in AI purgatory.

Despite the claims of an “exponential mindset” the authors occasionally fall prey to rather linear, & dare one say shallow thinking. Such as their very linear view of the “time saved” by googling the answer to a question instead of having to look it up in a lexicon or applying your own cognitive faculties. Even Eric Schmidt has recognized the risk that Google – & the Internet more broadly – making us stupid, by producing a tendency toward shallow thinking, at the expense of (for schoolchildren esp­ecially) developing the ability to think (& read) deeply about things. Diamandis & Kotler on the other hand, have no such qualms.

There is no question that a lot of interesting stuff is happening in Silicon Valley. But will Avatars ever match the impact of the invention of electricity or Blockchain that of running water? Gordon has demonstrated very thoroughly how hard it is to match the truly life-altering significance of the General Purpose Technologies & subsidiary inventions of the Second Industrial Revolution: the internal combustion engine, automobiles, aircraft, the telephone, radio, “modern” sewage systems, the washing machine & assembly lines. These inventions powered a century of miraculous growth from ~1870 to ~1970. Their impact was so transformative that the feat can hardly be repeated. Diamandis & Kotler wax lyrical about the notion of a Kurzweilian “Law of Accelerating Returns”. But the law of diminishing returns will not easily be turned upside down. Yes it may be true that an iPhone would have cost 110 mUSD in 1980, but how much better is really the iPhone 11 than the iPhone 10? & will the 12 be leaps & bounds better than the 11?

Even if one remains sceptical about Diamandis & Kotler’s grand thesis of accelerating change, their analyses of several industries are spot on. In the retail industry for instance, the changes are obvious to see & have been accelerated by the coronavirus pandemic. The transition from analog to digital has been sped up. Amazon is the big winner. Shopping malls will die. It will be the end of cashiers as automated checkout becomes the new norm. The transition from physical to online retail has profound consequences for the advertising industry as well, as evidenced by the fact that Google & Facebook have gobbled up a combined quarter of ALL global ad revenue – leaving Old Media as the big loser.

The Covid-19 Pandemic has been a Luther moment for the “Higher Education” racket. As lectures have moved from campus to cyber­space it seems to have finally dawned on students that they are indebting themselves for life only to pay exorbitant tuition fees for knowledge that is essentially available for free on the Internet. The authors are right that this relic from the past is no longer fit for purpose (if it ever was – note the disparaging judgments of Oxbridge from the likes of Adam Smith or Edward Gibbon as long as 250 years ago). Peter Thiel has rightly compared modern university diplomas to the indulgence letters of the medieval Catholic Church. But students’ obedient faith in orthodoxy has held up surprisingly long. With Covid – judging for example from reports suggesting that foreign students will not bother with elite educations at prestigious US or UK universities if classes will anyway be held online – the moment when students (& employers) see that the Professor is not wearing clothes may at long last have arrived.

AR, VR & Avatars are all exciting fields, but will they truly transform the lives of common people like the dishwasher did? Or perhaps more likely & more sinisterly; will these technologies provide avenues for resigned people to retreat from reality? A second chance to create in virtual worlds the life they could not have in the real world? At the very least this should bode well for the gaming industry.

Blockchain & Cryptocurrencies are perhaps the emerging tech­nologies with the biggest potential to radically change the way the economy is ordered – by challenging the incumbency-biased hegemony of central banks & fiat currencies. In theory at least. Not that I believe it will happen in practice. The “Fintech” revolution held early promise but has by now been quite effectively co-opted by the legacy banking system, rendering the chances for radical change minimal.

Legacy banks have today become probably almost as big a break on entrepreneurial activity as government regulation. If blockchain, cryptocurrencies, Digital Autonomous Organi­sations (DAOs) & seasteading perhaps could be combined in a way that would enable people to conduct (legitimate) business across borders without being reliant on legacy financial institutions then it could unlock a new dimension. But for the moment the whole cryptosphere, although it has practical utility, for all intents & purposes remains a casino.

Speaking of money, Diamandis & Kotler claims that entrepreneurs today enjoy easier access to capital than ever before. While that may be true for some tech startups, it is not the everyday reality for most small businesses. Legacy banks have largely abandoned their traditional role of providing finance to new business creation, in favour of loans to big corporates & mortgages to the salaried classes. With the exception of a few much-publicized success stories, the concept of crowdfunding was dead on arrival. At any rate, cheap capital is no magic potion for entrepreneurship. If that had been the case, the Kamikaze monetary experiments of the Federal Reserve & other central banks should have unleashed a Wirtschaftswunder like the world had never seen before. It has not happened. That is because the stagnation we see in Western economies today is due to deeper problems on the supply side, which cannot be solved by funny monetary policies. Or to take a case in point, look at SoftBank’s 100bUSD Vision Fund, which was created with the aim of throwing billions of dollars at Unicorns to accelerate the future, & the best they could find was a Ponzi office sub-letting scheme? Building the future is hard & requires more vision than an abundance of Petrodollars from hallucinating desert princes.

The authors do pay lip service to concerns for rising technological unemployment – concerns that suddenly have become much more acute in the wake of the coronavirus pandemic, as many of the job losses triggered by Covid-19 are unlikely to be reversed. For example, the cashiers that have been rendered obsolete as shopping has migrated online. What are they going to do next? Diamandis & Kotler cite a McKinsey report (congratulations) claiming that the Internet has created 2,6 new jobs for every job it has destroyed. That claim may have been supported by the low pre-pandemic unemployment levels. But, as David Graeber has documented, there has been an awful lot of bullshit jobs out there. What the pandemic has brutally revealed is that society manage to cope pretty well without many of those jobs, (a consequence that can be both encouraging & disheartening, depending on your perspective).

Another trend that the authors are very keen on that is also being challenged by Covid is urbanisation. Are ever bigger cities with ever-taller towers with ever-more people crowded together in tiny closets still the answer to the future? It does not look very appealing to me.

As a matter of formality Diamandis & Kotler go through the list of threats to their thesis – from water woes to climate change in addition to the risk of technological unemployment. But they remain optimistic on all fronts. Politics do not seem to play much of a role in their future – except that: “Governments around the world, encouraged by Estonia’s example, are going digital”. That sounds great, but where is the evidence that digitalization has increased public sector productivity – other than in governments’ tax-collecting arms & citizen surveillance capabilities? When it comes to immigration Diamandis & Kotler still cling to, the rosy-eyed view that: “Migration is an innovation accelerant”, which to a European reader sounds dangerously naive. As if their example of Jews emigrating from Hitler’s Germany holds any relevance whatsoever for the migration flows of today.

All in all, the book is absolutely worth reading, as it is representative of how Silicon Valley’s most Pangloss­ian minds envision the best of all possible futures. But while Diamandis & Kotler have their AR goggles on & are ready to hyperloop into the future, the rest of humankind will be joining them not so fast.

Random Reflections on the World Post-Covid-19

Cole_Thomas_The_Course_of_Empire_Desolation_1836
Thomas Cole: The Course of Empire — Desolation

The physical world has reasserted itself. With the advent of the coronavirus many of the central assumptions underpinning modern civilisation are being questioned. There are those — not least the President of the United States — who believe that society will rapidly return to it status quo ante, and those who believe the world is forever changed. There are those that see Covid-19 as the final confirmation of all their prior beliefs — “Coronavirus proves that Capitalism/Liberalism/[insert whatever -ism] is dead” — and there are those who, quarantined at home, are increasingly questioning their own unfulfilling jobs (that they may no longer have), boring lives and general reason for being.

We are in the realm of Knightian uncertainty now. Many different paths can be imagined. All predictions must be taken with a big grain of salt. Even the “nowcasts” are missing the mark completely: ever week hundreds of financial analysts (who could have been more productively employed elsewhere) engage in the useless task of guessing the number of initial jobless claims that have been filed in the United States over the preceding week. 99 percent of the time the number fluctuate very little from one week to the next — and the analyst estimates flock closely together. But when an extreme event strikes and precise expert estimates actually would have been useful, the analysts are hitting orders of magnitude out of bounds. In the weeks ending on March 21st and March 28th the numbers came in at 6.648.000 and 3.341.000, in the first case more than double and in the second case almost double the number of the consensus estimate. (Update: another 6,6 million jobless claims filed in the week ending April 4th).

If economists cannot even nowcast the next week, they have no hope of accurately forecasting the next year. Still, economists are now downgrading their estimates for this year’s economic growth on an almost daily basis as the crisis unfolds. It may be slight consolation, but the economics establishment can at least take solace that the medical establishment are doing little better with their widely varying forecasts for how the Covid-19 infection and death curves will develop.

One thing that is certain however, is that Covid-19 has revealed the underlying fragility of modern civilisation. Both governments and businesses have been found woefully unprepared for the pandemic. In the name of Business School (or BS) “efficiency” society has been over-optimised to the degree that there is no redundancy in the system. The supply of welfare services — be it the number of ventilators, intensive care beds or the capacity to process unemployment benefits applications — has only been calibrated to meet “normal” demand. Many companies have similarly been operating with the bare minimum of working capital required in a “normal” scenario, and do not even have liquidity buffers to withstand suspension of operations for 2–3 weeks. This crisis will probably boost sales for Nassim Taleb’s Antifragile, but alas both the public and private sectors have failed to heed the book’s message about building things that gain from disorder — or at least institutions that do not collapse under distress.

Taleb was also one of the few who warned against the risks posed by the coronavirus back in January, in a note published with Joe Norman and Yaneer Bar-Yam. Most governments eventually followed the advice of instituting social distancing policies of varying severity, although the argument stand the damage could have been limited if the politicians had been quicker to act.

In Spain, one of the worst affected countries and where I currently am, the government has extended the society-wide lockdown for a further two weeks until April 26th. The curve for deaths from Covid-19 has fallen from a peak of 950 registered deaths on April 2nd to a daily rate of 6–800 in recent days. With the entire population in lockdown it is so quiet here that you here little else than birdsong. And the degree of compliance with the social restrictions has been notable. But the risk is obviously that the rates of infections and deaths will bounce right up again once the lockdown is lifted.

I cannot claim to have any answers, and neither do I offer any bold or confident predictions. I have only written down some of the questions I find relevant to ask in these times and some of my thoughts around them, on a range of topics in pretty much random order.

Will societies re-open?

This week both the Danish and Norwegian governments have announced plans for a gradual re-opening of society toward the end of this month. (The coronavirus’s epicentre Wuhan, China, has also started a very limited re-opening after 76 days). But if that playbook is anything to go by (for the bigger European countries and the US), it does not look very appealing. There will not be a definite endpoint to the coronavirus crisis. Any restart will be partial, incremental and tentative. To make a permanent escape from social distancing policies by the end of 2020 looks unlikely. A scenario where societies will remain in limbo, with the lockdown becoming a frequent feature of life, looks more likely — and in a way a more demoralising prospect.

How will people deal with extended periods of lockdown?

There are limits for how long people will accept being locked up in their own apartments — especially in city apartments without a garden or even a balcony. In Spain and Italy — both countries in total lockdown — there are signs that people’s patience with the restrictions is getting stretched to its limit. If this state of a affairs continues on and off throughout the year, will people hit the wall? Or, at some point, turn out in the streets?

Is this a turning point in history?

While keeping in mind A.J.P Taylor’s dictum that there were many turning points in history that failed to turn (the 1848 revolutions being the original reference point), John Gray, the British philosopher, in one of the better pieces written on the consequences of the Corona crisis so far, argues convincingly that this is an actual turning point marking the end of the era of Peak Globalisation. That there will be a backlash against over-extended supply chains and the over-reliance on China that has become a central feature of liberal capitalism seems inevitable, the only question is how big the shift will be. That will be both a political and corporate issue. In the business world more critical questions will be asked of MBA types who want to outsource critical functions to China and other low-cost hubs. In politics the growth potential for nationalist economic policies is even bigger now than it was before the emergence of Covid-19.

Of the EU Gray says:

“If the EU survives, it may be as something like the Holy Roman empire in its later years, a phantom that lingers on for generations while power is exercised elsewhere. Vitally necessary decisions are already being taken by nation states. Since the political centre is no longer a leading force and with much of the left wedded to the failed European project, many governments will be dominated by the far right.”

He is right. For all practical purposes the EU is dead. The coronavirus response has made it very clear that the decisive political unit in a time of crisis is the national not the multinational/globalist. The only relevant body of the EU is now the ECB, the central bank which will continue, on an even larger scale, with its money printing schemes that have been going on since the last crisis in the futile hope of breathing fresh life into the European economy. A deep economic depression will in all likelihood not make Italians and Spaniards more happy campers than they already are in a monetary union tied to the same exchange rate as Germany — especially when the Northern Europeans are not even willing to issue common Coronabonds.

The EU’s science chief Mauro Ferrari accurately summed up the state of the union in his resignation statement on Wednesday: “I have been extremely disappointed by the European response to Covid-19. I arrived at the ERC [the European Research Council] a fervent supporter of the EU but the Covid-19 crisis completely changed my views.”

Which companies will die, and which will prosper?

The Corona crisis is a litmus test for businesses; separating the real from the fake and the phony. One thing that has struck me is that the Corona crisis seems to have an outsize negative impact on BS industries. Ponzi startups like WeWork are collapsing. Obviously, many good businesses are being hit too, such as restaurants and hairdressers who normally provide a value but who are being forced to shut down. But they will open again. I am not so sure the same can be said for that strange phenomenon of Late Capitalism, the conference circuit. The conference circus has been one of few really fast-growing industries in recent decades, thanks to the bizarre willingness of public and private organisations alike to spend vast sums on sending huge numbers of people around the world to sit passively and listen in overcrowded auditoria to TED speakers, “inspirational” snake-oil salesmen and other mindful yogis — perhaps followed by a brain-dead brainstorming session — with little value-added to show for the money spent and air-miles flown. Now this whole ecosystem has collapsed instantly. Will it rise again? Perhaps. But certainly, a $500 per attendee conference on the “Future of Work” will not be top of anyone’s list of priorities in a world of 1930s’ levels of unemployment.

As a consequence of the coronavirus many people have less money to spend, but on the other hand they have more time to spend. Naturally this bodes well for all non-sport online entertainment. Even digital newspaper subscriptions appear to be rising, although the rise is being offset by falling advertising income. iGaming, with the obvious exception of sports-betting, stands to profit from the crisis. Players are migrating from sports-betting to online casino. The absence of physical sports may also accelerate the growth of Esports.

In general, it appears that Covid-19 is serving as a catalyst for the transition from analog to digital in a number of industries. Customers who had not yet been pulled in by the allure of online offerings are now being pushed online by Covid-19. While some may return to the physical world after the Pandemic, many late adopters will probably prefer to remain in cyberspace — finding it more convenient than they had expected to order groceries and meals or do shopping online rather than going out. This is probably pushing the online market share of the economy as a whole permanently higher than it would otherwise have been in a world without Covid-19. The resilience of Amazon’s share price through the crisis is an indication of this phenomenon. This will likely have long-term repercussions for the world of retail and for cityscapes in general — will they become permanently (half)-deserted?

The rise of social media has fuelled spending on “experiences” that can be shared virtually. The main beneficiary of this trend has been the travel industry. Now, if people cannot share Instagram stories from airplanes en route to exotic avocado islands, what are they going to do with their lives? The fact that travel opportunities in all likelihood will remain restricted at least to the end of the year, will have a huge impact on social behaviour. Exactly how is harder to foresee.

I expect that there will be, to some degree, a shift from spending on “experience” to spending on “stuff” and “skill”. After all, quarantine, home office or unemployment is a perfect opportunity to learn new skills. Or to just binge watch Netflix series. Being confined at home many will probably upgrade their television sets and sound systems. I would also guess that sales of pianos and other musical instruments.

Is the travel industry facing a temporary or permanent hit?

People’s desire to travel will never disappear. But even if most of the travel restrictions related to the coronavirus should be lifted relatively soon, it will take a long time for the travel industry to recover. In some countries — notably Sweden — airline traffic was already falling mildly before coronavirus, driven by Thunbergian prophecies of impending climatic doom and “flight shame”.

Summer 2020 is already officially cancelled. Even if things should normalize, people who book their summer holidays in advance will not be going on their annual sun-bathing skin cancer fest to the Mediterranean. Perhaps it will not be that much missed. Many will instead have more time to spend on more meaningful pursuits, such as gardening, ornithology or Olympic weightlifting, and will probably come to the conclusion that spending two days in a Ryanair nightmare for lying 12 days on an overcrowded beach surrounded by obese Brits, Scandis and Germans, is further from the idea of paradise than the tour operators present it as.

Will we go back to the office?

One of the businesses I am involved in has just spent a lot of money on new offices — which we cannot use due to the Corona crisis. As Simon Kuper comments in the FT even the British government is now holding Cabinet meetings on Zoom. This unplanned shift from physical to virtual workspaces is far from seamless. But after one month of adaption and adjustments it so far seems to be working much better than feared. Though the question remains if organisations would be able to maintain cohesiveness over time if they ditched the office permanently and worked only remotely? It is after all in the office the esprit de corps is built, and that is harder to do on Skype. So, at least speaking for myself, we will be going back to the office when it will become possible to do so.

Does the crisis mark the return to Tradition?

I may be prejudiced but I believe the coronavirus crisis will reverse the feminization of society associated with Late Capitalism to some extent. Based on my (admittedly very anecdotal) evidence it seems that biological traditional gender patterns are reasserting themselves in this time of real crisis. The Feminists now have the chance of a lifetime to hammer the final nail in the coffin of the oppressive Patriarchy, that they have complained so loudly about and are purportedly so prepared to overthrow. But, interestingly, they don’t seem too keen on actually grabbing the chance to seize power over the commanding heights of the economy for themselves, and have instead gone surprisingly quiet. While (some) men are now outwardly exploring new opportunities and assuming risk in an upended world, most women (and indeed the majority of men too) are seeking the security and comfort offered by the welfare state and/or domestic life.

Many men and women alike will be having second thoughts about modern city lives these days. In a lockdown who will fare the best: a family living in a substantial house with a garden in the countryside or a suburban area? Or a single person or family living in small, overpriced apartments in a metropolis? The answer is quite obvious. I was myself in London until mid-March, when the city was starting to feel like a ghost town. Then the Spanish countryside, even in a state of total lockdown, is way more pleasant.

This crisis is a severe indictment of modern society. In a time like this press conference assurances ring rather hollow from elected leaders trying to evade responsibility for a crisis they were woefully unprepared for and reacted slowly too. Only the words of a true Monarch carry any weight in circumstances like these. The Corona crisis has shown the significance of having a Head of state elevated above the drama and frivolity of day-to-day politics and the arriviste Macrons of the world — executing the dignified part of the Constitution as Bagehot would have it. Queen Elizabeth’s special address to the nation achieved this in a way no speech from a regular Head of government or elected President could — which is precisely why the Queen’s address made the French boil over with Regis envy.

Will the Academy survive?

Peter Thiel has drawn an interesting analogy between the Catholic Church of the early 16th century and universities of today. In the place of exorbitantly priced indulgence letters that will pay off in afterlife we have got exorbitantly priced academic diplomas that will supposedly pay off in this life. This system is obviously a scam. The only surprising thing is how long the illusion has been maintained, even if almost everybody, or at least a whole lot of people, know that the Emperor has no clothes. But now, as for virtual working and online shopping, the coronavirus might be a catalyst for change. Most students are already aware that they can learn more from watching YouTube videos for free than from listening to third-rate lecturers live. But few have been willing to break with orthodoxy. Now that campuses in many countries are closed and education programs are effectively little more than dressed-up webinars, it will become increasingly evident how little educational value students get for their tuition bucks. This may be a Luther moment — but do expect a protracted counter-revolution from the orthodox academic establishment.

Will the social distancing policies unleash a creative explosion?

Studies allegedly indicate that boredom can be a catalyst for creativity. With millions now unemployed, furloughed, quarantined or pretending to continue to work from home we can only hope so. The long-awaited innovation explosion — that the techno-optimists for so long have said is right around the corner — propel us out of our decades-long secular stagnation.

Will wannabe dictators seize the moment?

Why not? Has there ever been a more opportune moment for would-be dictators to have a shot at achieving absolute powers. Governments from Russia to Norway have already used the Corona crisis as a pretext for seeking emergency powers. With the American presidential election coming up in November it would be naïve to expect that President Trump will not try to exploit this extraordinary situation. “Sovereign is he who decides on the exception”, as the controversial German jurist Carl Schmitt said.

Korona-kontantstøtte til næringslivet er en dårlig idé. Innfør heller negativ arbeidsgiveravgift

Detaljene er fortsatt uklare, men det ligger an til at Solberg-regjeringen vil kopiere dansk modell med kostnadsdekning til bedrifter som lider inntektsbortfall som følger av koronaviruset. Det er en dårlig idé. 

Screenshot 2020-03-29 19.04.01
Samfunnsdugnad? Petter Stordalen sier at han ikke har private midler utenfor konsernet til å redde sitt imperium, så forventer nå at skattebetalerne stiller opp på dugnad, (Foto: DN)

Selv var jeg først positiv til ideen, etter å ha sett den lansert av eiendomsinvestor Christian Ringnes i et intervju. Men, blant annet etter å ha lest Nassim Taleb og Mark Spitznagels kommentar; Corporate Socialism, har jeg endret mening.  

Djevelen ligger som alltid i detaljene. Disse detaljene prøver nå regjeringen, i tett samarbeid med LO, NHO, Finans Norge og Virke å få på plass. Og det viser seg å ikke være så enkelt. Hadde det vært enkelt, ville ordningen allerede vært ferdig forhandlet og vedtatt innen nå. 

I en akutt krise som dette er det fristende å dele ut penger i alle retninger som fulle høyrefolk – slik også de fleste sjeføkonomer formaner. Men selv i en krise må man evne å tenke to skritt frem, og vurdere de utilsiktede konsekvensene en slik politikk ville fått. 

Moguler fortjener ikke “Slipp ut av fengsel gratis”-kortet

LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen har rett når han sier til Klassekampen at: “Vi kan ikke være blinde for at når vi setter så mye [av fellesskapets] ressurser til rådighet, må vi hindre misbruk”. 

I sin pressekonferanse på fredag var også statsministeren klar på at bedrifter ikke kan få full kostnadsdekning, selv om de har blitt tvunget til midlertidig full driftsstans, ettersom det ville fjerne for eksempel gårdeieres incentiver for å bli med på dugnaden i form av reduserte husleier. 

Selv om en kontantstøtteordning ennå ikke har kommet på plass, har forventningen om at staten vil komme til unnsetning etter alt å dømme ført til at gårdeiere og andre leverandører har avventet å fire på sine betalingskrav, i påvente av å heller bli tildelt et “Slipp ut av fengsel gratis”-kort fra staten. Det er uheldig. Om det var klinkende klart at staten ikke ville komme til unnsetning, ville dugnadsånden i privat næringsliv vært sterkere og mye kunne allerede vært løst. 

Moralsk hasard

Enkelte hoteleiere er likevel ikke fornøyd med å bare få full kostnadsdekning, men vil også ha kompensasjon for inntekstbortfall på toppen av det. Det ville selvsagt vært ren og skjær absurditet om milliardærer skulle få utnytte en nasjonal krise til å få høste risikofri profitt betalt av staten. 

Som Bjørgulv Braanen påpeker i sin kommentar i Klassekampen lørdag, kom danskene raskt på plass med en kontantstøtteordning til næringslivet, men bedriftene har ikke sett noe til pengene ennå. Er det noen grunn til å forvente at det vil gå smidigere i Norge? Et mylder av detaljer må oppklares, en ny digital portal må på plass (lykke til), og regjeringen står overfor en Catch 22 mellom støtteordningens brukervennlighet og dens misbruksmuligheter. 

Med andre ord: en kontantstøtteordning for koronarammede bedrifter er dømt til å mislykkes. Det vil lede til byråkrati, moralsk hasard. Og innen pengene deles ut er det god grunn til å frykte at de som får penger er de som ikke trenger det, mens de som fortjener å få penger allerede har gått konkurs. I verste fall kan det ødelegge kapitalismen i Norge for mange år fremover. 

Innfør heller negativ arbeidsgiveravgift 

En bedre løsning jeg vil foreslå  – med forbehold om å ikke hatt Finansdepartementets ressurser tilgjengelig for å regne på den – er å innføre negativ arbeidsgiveravgift for 2020. 

I 2019 fikk staten omkring 195 milliarder kroner i inntekter fra arbeidsgiveravgiften. La oss for enkelhets skyld si at man bare endrer fortegn på dagens sats på 14,1 prosent for hele 2020 (istedenfor å kutte den med fire prosentpoeng i to måneder slik Stortinget allerede har vedtatt). Da vil staten heller få en kostnad på 195 milliarder kroner, (gitt at sysselsettingen hadde holdt seg uendret, hvilket den NB naturligvis ikke har). 

Det er snakk om mye penger, en netto differanse på nærmere 400 milliarder kroner på statsbudsjettet. Dog ville penger brukt på negativ arbeidsgiveravgift, vært penger spart på andre poster i statsbudsjettet – først og fremst trygdeutgiftene, som nå skyter til værs i takt med arbeidsledigheten. 

En ordning med negativ arbeidsgiveravgift har i tillegg fordelen av å være uniform. Den krever ingen særtilpasninger eller skjønnsvurderinger, i motsetning til en kontantstøtteordning. 

Bedre incentiver for samfunnsdugnad

En vesentlig konseptuell fordel med negativ arbeidsgiveravgift fremfor kostnadsdekning, er dessuten at det gir bedriftene bedre incentiver for å opprettholde sysselsettingen. Istedenfor å permittere ansatte og lempe byrden over på NAV ved første tegn til motstand, vil negativ arbeidsgiveravgift favorisere bedrifter som er villige til å delta på samfunnsdugnaden ved å beholde ansatte gjennom krisen. Mens kostnadsdekning vil ende opp med å gi mer mynt i kassen til eierne av bedrifter som heller skyver ansvaret for å betale sine ansatte over på det offentlige. 

Tross ropene om hjelp fra milliardærer og moguler, er det viktig å huske at produksjonsmidlene i bedriftene – det være seg fabrikker, hoteller eller flymaskiner – vil bestå, selv om eieren må gå. Statens primære ansvar er å ta vare på borgerne. Det gjøres best ved å tilby generøse (midlertidige) trygdeordninger for de mange som nå plutselig står uten arbeid og inntekt, kombinert med støttetiltak til næringslivet som gir bedriftene incentiver for å opprettholde sysselsettingen gjennom denne krevende tiden. 

En kontantstøtteordning vil derimot uunngåelig ende opp med å gi et sugerør ned i statskassen til de som fortjener det minst.

Korona, kapitalisme og kreditt

I møte med de økonomiske konsekvensene av Koronaviruset, trekker myndighetene feil lærdommer fra feil krise. Mer radikale tiltak kreves for å forhindre økonomisk kollaps.

Napoleon sa om Louis den 16. at han ville vært en utmerket konge i normale tider. Men under en revolusjon var han verdiløs. Det samme kan si om Erna Solberg: Soldronningen for de gode tider, som helst sitter stille i båten og håper at alt går bra. Men når krisen kommer, kommer hennes regjering til kort. 

En vesensforskjell fra finanskrisen i 2007-08 er at myndighetene nå implisitt vil redusere økonomisk aktivitet til et minimum, for å stanse spredningen av koronaviruset. Fra et folkehelseperspektiv, som under en pandemi naturligvis trumfer økonomiske hensyn, gir det mening. 

Utfordringen er å forhindre at det villede fallet i økonomisk aktivitet blir midlertidig og ikke irreversibelt. Det er lettere sagt enn gjort. Uavhengig av om korona-pandemien tiltar eller avtar herifra, må vi vente en bølge av konkurser, permitteringer og masseoppsigelser i næringslivet. Også mange solvente bedrifter vil rammes og felles. Flere av dem vil trolig ikke komme seg opp igjen. 

“Kick the can down the road”: Kapitalstrukturen må settes på pause

Cluet for å forhindre at den økonomiske kollapsen blir permanent ligger i å, for å si det litt banalt, sette kapitalstrukturen på “pause”. At 2020-regnskapene for bedrifter i Norge og verden over kommer til å bli dyster lesning, er allerede et faktum, som det er lite å få gjort med. 

Det man derimot må, og potensielt kan oppnå, er å forhindre at blodrøde regnskaper får sine sedvanlige effekter på bedriftenes balanser, i form av nedgang i likvide midler, økning i kortsiktig gjeld og svekket egenkapital. 

Kun staten kan klare dette. Om bedriftene nå skulle handlet rasjonelt etter sin smale egeninteresse, vil det bety å sette alle kluter til for å redusere kostnadsbasen, for å tilpasse seg en ny realitet med drastisk svekket etterspørsel. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det verst tenkelig scenario. Bedrifter kan skalere ned raskt, men det vil ikke nødvendigvis gå like raskt, eller være like enkelt å skalere opp igjen, når pandemien forhåpentligvis har gått sin gang. Om ikke myndighetene kommer med radikale tiltak vil koronaviruset bli katalysatoren som sender verdensøkonomien ned i en ny balance sheet recession, og potensiell depresjon som det vil ta mange år å lege sårene fra. 

Manglende fantasi

Solberg-regjeringens økonomiske kriserespons bærer vitne om manglende kreativitet og fantasi. Det er langt fra John Maynard Keynes til Jan Tore Sanner. Som Gard Michalsen påpeker i E24, er regjeringens respons for lite og for sent. 

Som i 2007-08 setter myndighetene, i Norge så vel som i andre land, igjen for mye lit til at sentralbankene og bankvesenet skal løse krisen. Å tro at massiv likviditetstilførsel fra sentralbankene til bankvesenet skal “kanaliseres” videre til næringslivet og husholdningene er like naivt i dag som det var i 2008. Lærdommene fra finanskrisen og årene siden sier ettertrykkelig at kvantitative lettelser pumper opp prisene på aksjer, obligasjoner og eiendom, men i langt mindre (om noen) grad lykkes å stimulere til økonomisk vekst som kommer små- og mellomstore bedrifter eller vanlige husholdninger til gode. 

Likevel følger sentralbankene nok en gang samme oppskrift. Federal Reserve i USA, Bank of Japan, Bank of England og Den europeiske sentralbanken har alle de siste dagene varslet nye likviditetstiltak på flerfoldige hundre milliarder av dollar. Kanskje kan det dempe fallet på børsene, men det vil gjøre lite for å stagge det økonomiske utfallet av koronaviruset. 

Solberg-regjeringens 100 milliarder kroner til to nye lånetiltak havner i denne kategorien. Et overskriftstall som høres imponerende høyt ut, men som har liten substans. “Big hat, no cattle”, som de sier i Texas. 

Å tro at 50 milliarder kroner i lånegarantier til SMB-bedrifter vil ha noen materiell og umiddelbar effekt for SMB-bedrifter som nå befinner seg i en prekær likviditetssituasjon, er nesten et hån og viser bare hvor fjern og Solberg-regjeringen er fra næringslivet. Og hvilken overdreven tiltro regjeringen har til bankvesenet. 

Det vil ta månedsvis før dette programmet gir utslag i nye lån til hardt pressede bedrifter. Kvoten på 50 milliarder vil neppe fylles opp, og isåfall vil det trolig skje i form av lån til bedrifter som uansett ikke trenger det. 

Likeså vil de 50 milliarder kronene lovet til gjenetablering til Statens obligasjoner trolig ta flere måneder, og være til liten nytte for å løse den akutte krisen. 

Bankvesenet må stille opp

Det finansielle systemet som kapitalismen hviler på, er et korthus som vil kollapse dersom det trekkes mer kreditt ut av systemet enn det som tilføres av ny kreditt – George Soros skriver godt om dette i finansklassikeren The Alchemy of Finance. 

For å forhindre at en slik kollaps utløses av COVID-19 er det mest innlysende og nærliggende myndighetene kan bidra med ikke å tilføre ny kreditt, men å gi næringslivet og husholdningene fritak fra å tilbakebetale eksisterende gjeld. 

I tillegg til å utsette betalingsfrister av ALT av skatter og offentlige avgifter inntil videre, bør staten innføre et moratorium på låneavdragsbetalinger for bedrifter og husholdninger – slik Italia allerede har gjort og Nordea har gitt sine boliglånskunder tilbud om på eget initiativ. Dette bør dog ikke overlates til hver enkelt bank, men vedtas ved statlig dekret. 

Dette er også til bankvesenets beste. Å opprettholde business as usual med betalinger av avdrag (og renter) i en situasjon som denne, er sikreste måte å sende økonomien ned i en deflasjonsspiral. Det eneste som kan redde næringslivet, og bankvesenet, er “extend and pretend” i massiv skala. Forleng lån, utsett rente- og avdragsbetalinger, lat som at det kommer til å bli tilbakebetalt i fremtiden. Men ikke nå. 

Banker liker å snakke om hvor mye de bryr seg om samfunnet, så hvis de vil motbevise skeptikerne som (ikke uten grunn) mener at bankvesenet er en samfunnsfiende, så er øyeblikket nå.

100 milliarder til folket 

Om det er en tid for helikopterpenger, så er det nå. Istedenfor å fortsette å tro at likviditetstilførsel til bankvesenet skal gjøre folket rikere – tross 13 år av fraværende bevis på at det fungerer – hvorfor ikke bare gi penger til folket direkte? Ved at sentralbanken debiterer kontoen til alle privatpersoner med konto i norske banker. I normale tider ville et slikt tiltak vært helt hinsides, med en inflasjonsrisiko som er høyst reell. Men nå er det desperate tider, som krever radikale tiltak. Dessuten, om det er noe 13 år med kvantitative lettelser har vist, så er det at inflasjonen som det var grunn til å frykte, har latt vente på seg. Tvert imot er risikoen nå deflasjon – den 9. mars bikket hele den amerikanske rentekurven under én prosent – mer enn inflasjon.

100 milliarder kroner i helikopterpenger, ville gitt 18.630 kroner hver til Norges 5.367.580 innbyggere, (gitt at alle har en bankkonto). Eller drøye 40.000 kroner per gjennomsnittshusholdning. Det burde være adekvat til å hjelpe husholdninger, som enten i form av inntektsbortfall eller ekstraordinære utgifter, er blitt satt i en presset likviditetssituasjon av koronaviruset. I tillegg vil det ha en mer umiddelbar stimulerende effekt på næringslivet, enn lånetiltak som avhenger av bankvesenets (diskutable) dugnadsånd. 

Risikoen er verdt å ta, og får håndteres senere. I en ekstraordinær situasjon som denne er det eneste riktige å “kick the can down the road”. Stopp pandemien først. Det er ingen grunn til å bekymre seg for de langsiktige konsekvensene av “uansvarlig” økonomisk politikk, hvis, for å parafrasere Keynes: “in the short run we are all dead”. 

Så nå er det på tide for Erna Solberg å komme seg opp på hesten og svinge pisken (mot bankvesenet). Denne krisen krever en Napoleon, ikke en Louis XVI. 

Alternativ Nyttårstale

Når Norge nå går inn i det nye tiår, er det fare for at landet har sine beste dager bak seg.

Joda, for all del, det går fortsatt godt i Norge. De fleste nordmenn nyter en levestandard som er langt høyere enn de fleste europeiske land, for ikke å snakke om verden forøvrig. I desember slapp FNs utviklingsprogram sin årlige Human Development Report, hvor Norge nok en gang var å finne på topp – noe vi ofte lemfeldig oversetter til at Norge er «verdens beste land å bo i».

Vi er heldige som sitter på skuldrene til våre vise forfedre som sørget for at oljeinntektene fortsatt strømmer inn til statskassen. Som holder hjulene igang i vårt senkapitalistiske og spissborgerlige samfunn. Vi slår oss på brystet over egen fortreffelighet, mens vi beleilig ignorerer at den «høye produktiviteten» i norsk arbeidsliv som vi skryter så mye av, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Kontrasten mellom Erna Solbergs nyttårstale og statsministeren på andre siden av Nordsjøen har vært slående. Siden han vant en overveldende majoritet over Jeremy Corbyns marxistiske inkarnasjon av Labour-partiet før jul, har Boris Johnson brukt dagene på å banke inn et enkelt og positivt budskap om å «Get Brexit Done» og spilt opp Storbritannias særegne styrker og muligheter i en ny æra, med gjenetablering av selvstyre fra London, frigjort fra Europakommisjonens hemmende åk.

Det første landet Erna Solberg i sin nyttårstale derimot, var Malawi. Med ett var det klart at dette var talen til en globalist. Mer rettet til byråkratiet i Oslo og Brüssel, enn til det norske folk. Det tok ikke mange minutter før min mor sovnet i sofaen.

Erna Solbergs tale vitnet om et slitent regjeringsprosjekt, tappet for vitalitet. Uten noe politisk prosjekt for nasjonen Norge, annet enn å klore seg til makten.

Valgseieren for de borgerlige partiene i 2017 var en pyrrhosseier. Istedenfor en lyserød regjering under tåkefyrst Jonas Gahr Støres vinglete ledelse i dag, ser det økende sannsynlig ut med full borgerlig oppsmuldring ved neste stortingsvalg og et blodrødt sosialistisk flertall med Bjørnar Moxnes som «kingmaker» i 2021.

Prisen for tankesmedenes våte drøm om en borgerlig storkoalisjon har vært for høy, all den tid regjeringen uansett ikke har brukt sitt styringsmandat til å føre en ambisiøs borgerlig politikk, utover en feilslått sentraliseringsreform som oppnår lite annet enn å røske opp det norske samfunnets etno-geografiske og kulturhistoriske bindevev. Samtidig som offentlige kostnader har skutt i et tempo som neppe ville vært høyere selv med kommissær Moxnes ved spakene i kongens finansdepartement.

Erna Solberg alene kan ikke lastes med hele ansvaret for den borgerlige stagnasjonen. Hun leder et håpløst prosjekt, som kun lar seg opprettholde gjennom å løse hver eneste politiske konfrontasjon innad i regjeringen i med økte bevilgninger til særinteresser.

Solberg er den rake motsetning av Støre. Støre kan holde vidløftige taler om politikk i det abstrakte, men er hverken autentisk eller troverdig uten manus. Solberg er det omvendte. Hun svarer godt og naturlig for seg på stående fot – senest etter Ari Behns begravelse sist fredag. Når Solberg derimot tvinges til å holde en formelt regissert nyttårstale i statsministerboligens dystopisk-modernistiske stue, virker hun derimot overdrevent «skriptet» og kunstig, og prater mye langsommere og mer krampeaktig enn det faller henne naturlig. Da er det ikke lenger kommunalministeren Erna som taler, som er mer interessert i norske forhold og nordmenns ve og vel, men den nye Globalist-Erna, som er mer opptatt av å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd for å spille storkar på den internasjonale scene. Det er synd for Norge og nordmenn.

Statsministeren blir spilt dårlig av apparatet rundt henne i både embedsverket og partiet hennes – som begge agiterer for å få Norge inn i den europeiske union bak ryggen til det norske folk. Et folk som ettertrykkelig har sagt «nei, takk» to ganger. Det kan iblant virke som at krefter i Høyre allerede har kastet Erna under bussen – slik det skjedde med Margaret Thatcher i hennes siste periode, også i stor grad relatert til Europaspørsmålet – i påvente av maktkampen det ligger an til etter valget i 2021.

Vi kan allerede se konturer av en «borgerlig borgerkrig» mellom, i Steve Bannons ord, «nasjonalister» og «globalister». Partiet Høyre, og i særdeleshet den nye generasjonen av politikere uten erfaring hverken fra næringsliv eller ekte arbeidsliv, består av stadig flere globalister. Men stadig færre velgere. Dette skaper et vakuum i norsk politikk, som hittil kun Trygve Slagsvold Vedum har vært interessert i å utnytte med Senterpartiets smilende nasjonalisme. Om borgerlig side ikke skal bli fullstendig marginalisert i 2021, trenger Høyre et nytt parti, ikke kun bestående av unge broilere fra Civitas samlebånd.

Offentlige sektor utgjør i dag nesten 60 prosent av norsk fastlandsøkonomi. En del av denne galopperende veksten i offentlige budsjetter kan forsvares av Solberg-regjeringens kraftige opptrapping av (mer eller mindre) samfunnsnyttige infrastrukturinvesteringer. Men veldig mye skyldes også den skjødesløst høye innvandringen som har fortsatt under Solberg-regjeringen – med befolkningen av innvandrere fra Asia, Afrika og Europa utenfor EU omlag 150.000 høyere i dag enn da Erna Solberg kom til makten – og generell mangel på kostnadsdisiplin i offentlig sektor.

Så langt tyder erfaringene (som fortalt av statsbudsjettet) på at den borgerlige regjeringens sentraliseringsiver – tross noble intensjoner om effektivisering og besparelser – kun fører til mer administrasjon, mer byråkrati og mer kostnader.

Kun en dåre kan tro på at norsk offentlig sektor kan la seg reformeres og effektiviseres. Prioriteringen burde heller være å tilrettelegge for et lønnsomt og nyskapende næringsliv som kan bære en stor og tung velferdsstat. Derfor er det beklagelig at den borgerlige regjeringen har viet næringspolitikken så lite oppmerksomhet.

I Norge liker vi å tenke på idealnordmannen som en Reodor Felgen-type som finner opp nye teknologier og duppeditter oppe på et berg ute i distriktene – uten tilskudd fra Innovasjon Norge eller subsidier fra Enova. Heldigvis finnes det flere slike genier i vårt langstrakte land. Men de er få og langt imellom.

I realiteten er gjennomsnittsnordmannen anno 2020 nærmere Sheik Ben Redic Fy Fazan, som lever et bedagelig slaraffenliv takket være en overflod av oljerikdom.

Skapelse av nytt næringsliv er noe nordmenn flest har mistet interessen for, ihvertfall i form av aktiv deltagelse i det. Der våre forfedre fra vikingenes tid hadde en utfartstrang som ledet dem fra Amerika til Konstantinopel, har vår moderne generasjon rettet blikket innover. For 150 år siden ville en ung og lovende nordmann stilt seg spørsmål om han skulle satse på fiske eller gårdsdrift i Norge eller utvandre til Amerika i håp om grønnere marker. I dag vil en ung og lovende nordmann stille seg spørsmålet: skal jeg pusse opp badet eller kjøkkenet?

For oss som har emigrert fra Norge er det blitt billigere å komme tilbake til fedrelandet for å feire jul og nyttår. Den nye normale eurokursen har blitt 10 kroner istedenfor åtte. Om vi skal tro investor Øystein Stray Spetalen kan kronen svekke seg videre til 15 mot euro de neste par årene, i takt med at Norges handelsbalanse overfor utlandet forverres. Norge trenger mange flere Reodor Felgen om vi skal kunne fortsette å betale for alle forbruksvarene vi importerer og ha råd til alle sydenturene vi krever.

Russlands siste keiser, Nikolaj II, skrev i sin dagbok på tampen av 1916: «1916 har vært et forbannet år; 1917 vil helt sikkert bli bedre». Velstanden til borgerskapet i Norge i dag er like skjør som Romanov-dynastiet for hundre år siden. Så la meg avslutte med å parafrasere den russiske tsaren: 2010-tallet var velsignet for Norge; 2020-tallet risikerer å bli et forbannet tiår.

Økonomiske muligheter for våre barnebarn – 2119

Vi lider nå under et angrep av fanatisk teknologi-optimisme. Det er vanlig å høre foredragsholdere forkynne at vi står på randen til en ny epoke med eksponentiell økonomisk vekst i det 21. århundre; at vi er i ferd med å komme inn på den andre halvdelen av det ordspråklige sjakkbrettet, hvor utviklingen av kunstig intelligens vil eksplodere og menneskets biologi overskrides av teknologi.

Jeg tror at dette er en vrangforestilling av hva som skjer rundt, og med oss. Vi lider ikke av voksesmertene forbundet med ungdommelighet og vitalitet, men av alderdommens revmatisme.

Verden i dag er rikere enn noen gang og har teknologi så avansert at den ville vært hinsides fatteevnen til mennesker fra alle tidligere epoker i historien. John Maynard Keynes har fått rett i sin spådom fra Economic Possibilities for our Grandchildren, at levestandarden i rike land ville være 4-8 ganger høyere ett århundre fra han skrev sitt kjente essay i 1930 – med fasit i øvre ende av intervallet.

Derimot har Keynes fått mindre rett i den andre delen av sin spådom, nemlig at vi ville høste fruktene av økt velstand ved å ta ut mer fritid. Der Keynes så for seg tretimers skift og femtentimers arbeidsuke, jobber de fleste fortsatt 40-timersuke og åttetimersdag.

Hva er da svaret på spørsmålet Keynes stilte om menneskeheten har løst sitt økonomiske problem, som har definert tilværelsen siden tidenes morgen? Kampen for overlevelse gitt knappe ressurser. Etter Keynes død har den grønne revolusjon sørget for revolusjonerende produktivitetsgevinster i jordbruket over hele verden, med den følge at en tilstrekkelig næringsrik diett i dag bare er en knapp faktor for «the bottom billion» av klodens 7,7 milliarder innbyggere.

Klodens kapitalbeholdning har mangedoblet seg slik Keynes prognostiserte, men forblir stadig like ulikt fordelt som ved inngangen til Den store depresjonen på 1930-tallet. Likeså har inntektene for store deler av arbeider- og de lavere sjikt av middelklassen stagnert i flere tiår.

Om Keynes hadde fått forevist de økonomiske statistikker for dagens samfunn, ville han formodentlig ha konkludert at, jo nå er det økonomiske problem omsider løst. Men for oss som er her i dag virker det ikke sånn. Fattige i dag er rikere enn noen gang. Likevel er debatten om økonomiske ulikheter mer intens enn den har vært noen gang siden 1930-tallet. Selv om folk objektivt sett har fått dekket alle nødvendige materielle behov, vil mennesker subjektivt oppleve knapphet, så lenge Kanskje kan det økonomiske problem som sådan aldri bli løst.

Keynes ville nok også stusset over at de siste 90 årenes massive velstandsøkning ikke har blitt akkompagnert av en dertil dramatisk nedgang i arbeidstid. Forholdet mellom arbeid og velstand i en moderne økonomi er en gåte pakket inn i et mysterium. Grunnleggende økonomisk teori sier at det er et likefrem forhold mellom input av arbeid (og kapital) i den ene enden og output av varer og tjenester i den andre. Slik var det fremdeles i Keynes’ tid. I dag fremstår forholdet mer uklart.

Er årsaken til at mennesker fortsatt jobber såpass mye først og fremst økonomisk eller moralsk? Er dagens høye velstandsnivå betinget av alle arbeidstimene som legges ned, og ville velstanden følgelig kollapset om vi plutselig begynte å jobbe mye mindre? Eller kunne vi redusert arbeidsuken til noe slik Keynes så for seg, og likefullt vedlikeholdt dagens velstandsnivå?

Om man skal tro antropologen og aktivisten David Graeber er så mye som over halvparten av jobbene i vår moderen økonomi «bullshit-jobber», som ikke tjener noen annen hensikt enn å holde folk i sysselsetting, og som kunne vært fjernet uten at noen verdiskapning gikk tapt, mens de som stod i slike jobber kunne viet seg til mer meningsfulle aktiviteter, som å spille boccia eller studere Spinoza – og fått utbetalt borgerlønn.

Enn så lenge er størsteparten av middelklassen i rike land altfor avhengig av månedslønnen fra arbeidsgiver til å gi avkall på den, selv om arbeidet i seg selv kanskje ikke skaper noen verdi. Og selv om befolkningen i dag er rikere enn noen gang, er folk flest også mer forgjeldet enn noen gang, høyinntektsgrupper inkludert, hvilket betyr at de færreste er robuste mot eventuelle økonomiske sjokk, og følgelig er avhengig av å tråkke så raskt de kan i hamsterhjulet for å bli stående på stedet hvil.

At store deler av befolkningen plutselig skal si opp jobbene sine for å nyte mer fritid, kommer derfor ikke til å skje. Ihvertfall ikke av seg selv. Og i den grad folk kommer til å jobbe mindre, vil det isåfall skje mer i form av de facto snikferiering med ovale helger, «hjemmekontor» og avrundede arbeidsdager uten at den nominelle arbeidstiden blir redusert de jure – et fenomen som utvilsomt er utbredt i de høyere samfunnslag i rike land som Norge. Kanskje har Keynes således fått noe mer rett i at vi egentlig arbeider mindre enn statistikken skulle tilsi?

Implisitt i Keynes spådommer om mer velstand og mindre arbeid ligger en forutsetning om at fruktene ville bli nogenlunde likt fordelt. Men slik ble det altså ikke. Som blant annet Occupy Wall Street-bevegelsens «We are the 99%» og Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre har rettet flomlysene mot, er økonomisk ulikhet blitt det definerende fenomenet ved vår samtidsøkonomi. Om ulikheten vedvarer, vil de 99 prosentene fortsette å måtte klokke arbeidstimer inn i de neste 100 årene.

Om vi forsøker å løfte blikket 100 år frem i tid er det ikke grunn til å være overstadig optimistisk. De mest utopiske fremtidsvisjonene om kolonisering av andre planeter og udødelige supermennesker sammenkoblet med artifisiell intelligens lastet opp i cyberspace er kanskje en realitet om vi ser tusen år frem i tid, men kan nok med sikkerhet avskrives for de førstkommende hundre årene.

Selv om utviklingen innen informasjonsteknologi, eller bitøkonomien har vært forrykende de siste 50 årene, forblir det et faktum at nyvinningstakten i den fysiske verden, motsetningsvis omtalt som atomøkonomien, har vært vesentlig tregere. Mye tregere enn da Keynes skrev sitt essay. Tross den midlertidige depresjonen, var det en tid hvor revolusjonerende (general purpose-) teknologier som elektrisitet, bensinmotoren, fly, telefoni, radio, samlebåndsproduksjon, innlagt vann og kloakk, bare såvidt hadde begynt å kaste av seg. Allerede på Keynes’ tid var det ikke helt urimelig å forvente flyvende biler 100 år frem i tid. Istedet fikk vi elektriske sparkesykler.

Blant alt snakket om å sende mennesker til Mars, er det lett å glemme at ingen land i dag har evnen til å sende en mann til månen, slik amerikanerne først oppnådde i 1969. 1969 kan som sådan ha representert toppåret for menneskehetens fremtidsutsikter. En måned senere kom Woodstock-festivalen og markerte starten på slutten for Les Trente Glorieuses, før 1970-årene ble et tiår med stagflasjon og det globale pengesystemets endelige løsrivelse fra gullstandarden, som åpnet opp for at finansiell sektor vokste som en kreftsvulst i tiårene som fulgte, i samband med en gradvis uthuling av arbeiderklassen i vestlige land idet Kina, Russland og resten av Østblokken sluttet seg til verdensøkonomien og produksjon ble outsourcet til lavkostland under 80- og 90-tallets globaliseringsoptimisme.

I etterpåklokskapens lys bærer epoken 1969 – 2019 preg av senkapitalistisk hybris. Den fenomenale velstandsveksten det siste århundret, fremstår følgelig mindre imponerende når man splitter det opp i to 50-årsperioder, som får den siste til å fremstå relativt stagnerende sammenlignet med den første. Det er mitt utgangspunkt når jeg forsøker å se inn i spåkulen for de neste 100 årene, og som gjør at mine prognoser trolig er mer pessimistiske her jeg nå skriver dem i 2019, enn om jeg hadde skrevet dem i 1969. (Norge, hvor oljeeventyret begynte med oppdagelsen av Ekofisk-feltet i nettopp 1969, forblir til en viss grad et annerledesland i denne analysen).

Det sies at fremtiden allerede er her, den er bare ujevnt distribuert. Keynes beskrev da også sin tids rikfolk som fortroppen av spioner som har slått opp telt i det forjettede fremtidsland. Vi kan fastslå at livene til rikfolk er nokså like i 2019 som de var i 1930 – bare med litt flere elektroniske duppeditter. Likeledes er livene til de aller fattigste også ganske uforandret, mens det er middelklassens liv som har forandret seg mest radikalt, samtidig som denne klassens andel av den samlede befolkningen har blitt mye større.

Fragmenter av fremtiden i 2119 kan observeres fra vår feltbase i 2019. Trolig er det livene til de aller rikeste og de aller fattigste som vil endre seg minst også de neste 100 årene. Mens middelklassen står overfor en brutal omveltning.

Hva vi vet, eller iallefall tror at vi vet, om verden i 2119, er at jordens befolkning vil ha nådd et platå på rundt 11 milliarder mennesker. Mesteparten av denne veksten fra dagens 7,7 milliarder vil komme i Afrika og Asia. Vesten – som jeg med her mener Europa og USA – vil om hundre år kun stå for en tidel av verdens befolkning.

Dette vil legge et enormt press på middelklassen i det som i dag er rike land. Vi kan allerede i dag se konturene av denne utviklingen. Norge med sin oljevelstand har vært relativt skjermet, til sammenligning med middelklassen i andre vestlige land som utsettes for kraftig uthuling. I den kapitalistiske verdens flaggskip, USA, har de nederste 60 prosentene av befolkningen ikke opplevd noen som helst reell inntekstvekst i de fire tiårene fra 1980 til i dag.

Middelklassens uthuling har flere årsaker. Både at tradisjonell industriproduksjon blir mindre arbeidsintensiv og/eller settes ut til lavkostland, så vel som fremveksten av plattformøkonomien og den medfølgende atomiseringen av arbeidsmarkedet.

Ikke engang Norge er immunt mot konsekvensene av plattformøkonomien. Riktignok er det fremdeles et marginalt fenomen i samfunnsøkonomisk sammenheng, men det er på marginene at forandring starter. I skrivende stund er Foodora-saken et godt eksempel på hvor utviklingen er på vei. Den såkalte delingsøkonomien, med tjenester som Foodoras sykkelbudleveranser av restaurantmat, river ned det organiserte, ordnede arbeidsmarkedet som trepartsmodellen i Norge har bygget opp. Ikke bare arbeider sykkelbudene ugunstige skift til lav lønn, men de må attpåtil stå for kapitalinnsatsen selv, i tillegg til arbeidsinnsatsen, i form av egen sykkel som de selv må stå for vedlikehold av.

Hvis vi ekstrapolerer fra i dag, er det rimelig å anta at dette er veien arbeidsmarkedet vil gå i det kommende hundreåret. I en globalisert verdensøkonomi med fri flyt, eller stor grad av flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester, vil priser tendere til å konvergere på tvers av landegrenser. Ergo, vil det bli stadig vanskeligere å opprettholde geografiske lommer – som Norge – med substansielle lønnspremia i forhold til andre steder, når arbeidet, kapitalen, varene og tjenestene som omsettes i stor grad er homogenisert og globalisert. I fremtiden er det nærliggende at også middelklassejobber i skjermet sektor – som den oftebrukte eksemplariske frisøren – vil utsettes for det samme lønns- og prispresset som industriarbeidere i konkurranseutsatt sektor, ettersom også tjenestemarkedet i økende grad globaliseres, og ikke minst at arbeidskraften som utøver tjenestearbeid globaliseres. Dette er allerede tydelig i rike land som Norge hvor i løpet av en generasjon eller to, hele yrkesgrupper, som renholdsarbeid og godstransport, er blitt langt på vei overtatt av innvandret arbeidskraft fra lavkostland.

I dag er bruttonasjonalprodukt per innbygger på verdensbasis nokså nøyaktig 100.000 kroner. Hvis verdiskapningen per innbygger skulle fortsette å vokse med omkring to prosent per år også i de neste 100 årene, som i de forrige 100, vil det bety mer enn en syvdobling til 750.000 kroner i 2119. Ergo, at verdensborgeren i 2119 er like rik som gjennomsnittsnordmannen i dag, (NB er disse omtrentlige og upresise, ikke minst er gjennomsnittsnordmannens inntekt en del lavere enn hans bruttonasjonalprodukt). Det ville kreve intet mindre enn en tidobling av verdensøkonomien, fra dagens nivå på 800 billioner kroner, til 7.500 billioner kroner. Det kommer ikke til å skje.

Det som derimot kommer til å skje er at veksten, især i de rike landene, kommer til å avta, slik den allerede har de siste 50 årene og med en enda tydeligere nedbremsing siden årtusenskiftet. På 2000-tallet har veksten i BNP per capita i USA og eurosonen kun vært på en prosent per år. Det er ikke plausibelt at veksten i de rike landene plutselig vil skyte fart igjen i de neste hundre årene. Tvert imot er det mer sannsynlig at veksten vil svekkes ytterligere til rundt en halv prosent per år, eller stagnere helt.

Hvis BNP per capita skal vokse med én prosent årlig i de neste 100 årene, mens befolkningen øker til 11 milliarder, ville det bety en firedobling av verdensøkonomien, og et velstandsnivå på linje med Spania i dag, (~280.000kr). Jeg tror i beste fall at velstandsnivået på verdensbasis vil vokse med en halv prosent per år, som fortsatt vil bety godt og vel en fordobling av verdensøkonomien i løpet av 100 år. Gjennomsnittsmennesket i 2119 vil da være omtrent like velstående som litauere og latviere i dag, (~160.000kr)

Det som vil skje, som allerede har begynt å skje, er en stor konvergens hvor lønningene til middelklassen i fremvoksende land som Kina vil stige opp mot baltiske nivåer, mens lønningene til middelklassen i rike land som Norge vil synke ned mot baltiske nivåer. Skvisen middelklassen i vestlige land har opplevd de siste tiårene er bare begynnelsen. Idet lønnsnivået for homogenisert ikke-spesialisert arbeidskraft vil konvergere mot en global norm, vil store deler av den historiske arbeiderklassen i Europa og Nord-Amerika miste sin relative økonomiske trygghet som har definert epoken siden andre verdenskrig. I dens sted vil det oppstå et prekariat av i økonomisk forstand unyttige borgere som markedet ikke vil verdsette nok til å gi dem en levelig lønn for deres arbeid. Foodora-syklister og Uber-sjåfører har dannet fortroppen for denne hæren som vil invadere fremtiden.

Det er med andre ord ikke særlig grunn til å være optimistisk for hva som er i vente. I W. B. Yeats’ ord: sentrum kan ikke holde. Så hva skal gjøres? Kanskje vil mennesker i fremtiden, som horder av unge har gjort allerede, gi opp det virkelige liv og gjøre en retrett inn i den virtuelle verden og leve livene sine i parallelle cyber-samfunn. Problemet med det er bare at den virtuelle verden ikke kan kutte navlestrengen fra den fysiske. Vi er raskt på vei mot punktet hvor den fysiske verden ikke lenger kan mette det eksponentielt økende energibehovet som kreves for å holde den virtuelle verden i live – hvilket er årsaken til at internasjonale internettkjemper driver forebyggende kolonisering av datasenter-egnet norsk utmark. Når våre barnebarn sitter og spiller dataspill i 2119, ser jeg derfor ikke bort fra at det vil være, Civilization XXX: New Dark Ages.

 

Bagehots monster

Walter Bagehot var symbolet på Victoriatidens maskuline edruelighet, men plantet frøet for modernismens mest uedruelige pengepolitiske eksperiment.

Bagehot

Bagehot: The Life and Times of the Greatest Victorian
James Grant
W. W. Norton, 2019

Hvis du har intellektuelle pretensjoner nok til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig familiær med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-sitert apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så, har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant Victorianere er således adekvat, men neppe nødvendig. Strengt tatt har de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en lenge-død økonom. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til konservative pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i teoretiske paradokser.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.

Under finanskrisen i 2007 – 08 begynte Bagehots obskure navn begynte å dukke opp igjen i overskriftene og i talene til Federal Reserve-formann Ben Bernanke og andre sentralbanksjefer – i Bernankes memoarer er Bagehot sitert flere ganger enn noen nålevende økonom.

Da åreforkalkningen i finansmarkedet ble akutt gav Bagehot intellektuell ryggdekning for nødlån og redningspakker til bankvesenet, med sin maksime at sentralbanken i en krise skal låne ut til alle banker i nød, mot god sikkerhet og til høy rente. Sentralbankene fulgte det første punktet med stor iver, men glemte de to siste. Istedet gav de lån til insolvente så vel som solvente banker, med pant i skrap så vel som i gull, og ikke til straffende høye renter men knapt noen rente i det hele tatt.

Den radikale pengepolitikken, som alle de toneangivende sentralbankene førte, bidrog etter alt å dømme til å forhindre at verdensøkonomien falt ned i en ny depresjon. Samtidig har politikken hatt dypt problematiske sidevirkninger, i form av moralsk hasard i bankvesenet med privatisering av profitt men sosialisering av tap, og verdistigning i verdipapirmarkedet som har løpt i fra lønnsveksten og således bidratt til økt økonomisk ulikhet i samfunnet.

Dette er bakgrunnen for at James Grant har valgt å grave Bagehot opp fra arkivet og vise hans ideer frem for et bredere publikum. Hva angår Grant, vil finansielt bevandrede lesere kjenne ham som en av rentemarkedets skarpeste observatører, som tversoverkledt utgiver av Grant’s Interest Rate Observer og oftebrukt kommentator i finansielle media, hvor han går igjen som en av de krasseste kritikerne av aktivistisk og overstadig løssluppen pengepolitikk. Sløyfen levner ingen tvil om Hayekianske sympatier.

Det er slettes ingen hagiografi Grant har skrevet. Tvert imot setter han sitt subjekt på tiltalebenken for å, i det minste indirekte, ha åpnet slusene for moderne pengepolitikk og all umoralen den har ført med seg. Som Dr. Frankenstein har Bagehot, mot sin vilje, vært med å skape et monster. Spørsmålet som piner Grant er hvor strengt man skal dømme en person for utfall lenge etter hans død, i en helt annen tid, som vedkommende ville vært sterkt imot, men unektelig har hatt en viss innflytelse i å fremdrive.

Det er ikke uten ironi at Bagehot, som var selve symbolet på Victoriansk sedelighet – som advarte mot at «the sins of the big cities» som gikk på bekostning av befolkningens intellektuelle beskjeftigelser, og som satt like stringente moralske krav til lånekontrakten som ekteskapspakten – også er blitt symbolet på vår tids ukristelige pengepolitikk.

Grant gir Bagehot likevel delvis frifinnelse i skyldspørsmålet. Der Bagehot levde og skrev i en kontekst av gullstandarden, balanserte budsjetter og personlig ansvar for bankaksjonærer og bankdirektører for solvensen til bankene de ledet – en verden av institusjonalisert disiplin, i Grants ord – har vi falt langt fra Victoriatidens finansielle jomfruelighet, til en verden med papirvalutaer, flytende kurser, enorme budsjettunderskudd og statlig intervensjon for å beskytte både godtroende investorer og sparere mot konsekvensene av bankers vanstyre og egne dårlige beslutninger. En verden hvor normen snarere er institusjonalisert udisiplin».

Bokens undertittel, «The Greatest Victorian», kan virke en smule pussig. Om man spilte leken «Name 10 famous Victorians», ville Bagehots navn neppe kommet med på alle deltagernes lister. Ei heller fikk han plass i Jacob Rees-Moggs nylige og universalt slaktede: «The Victorians:  12 Titans Who Forged Britain».

Hvordan rettferdiggjøres så en slik ubeskjeden undertittel? Bagehot var hverken den mektigste eller mest berømte, men i G. M. Youngs ord (som Grant låner undertittelen fra) var han selve legemliggjøringen av Victoriatidens maskuline edruelighet. I over et dusin år satt han som uoffisielt kabinettmedlem i alle regjeringer, konservative så vel som liberale. Spesielt var han en betrodd rådgiver for det liberale partiets Grand Old Man og fire ganger statsminister, William Ewart Gladstone.

John Maynard Keynes skrev I 1915 en anmeldelse av Bagehots monetære magnum opus, Lombard Street, og hans øvrige verker. Den store økonomens dom var at Bagehots oeuvre mer tok for seg finansiell psykologi enn finansiell teori, og at mye av hans skriverier var agitasjon for å banke vett inn i skallen på direktørene i Bank of England og bankirene i City of London. Bagehot dvelte ved kontroverser og fakta som var utgått på dato, mente Keynes. Flere har delt Keynes’ oppfatning at Bagehot tilførte lite ny teori, som har holdt sin verdi i ettertiden. Derimot hersker det ingen tvil om at Bagehot var en av de mest innflytelsesrike stemmene i sin samtid, og aller mest i spørsmål om finans og pengepolitikk. Og selv om han heller ikke var den første som sa at sentralbanken må være lender of last resort i krisetider, så var det Bagehot som kanoniserte doktrinen.

Grunnpillarene i Bagehots økonomiske filosofi var den klassiske gullstandarden og konservativ bankvirksomhet. Han ble født inn i juniorgrenen av et regionalt bankdynasti, Stuckey’s Bank i Langport, Somerset, hvor han gjorde karriere etter endte studier ved University College London, (familiens unitariske tro utelukket Bagehot fra Oxford og Cambridge). Bagehot beholdt stillingen som vise-formann i banken under hele sitt redaktørskap av The Economist – som han overtok fra sin svigerfar og magasinets grunnlegger James Wilson i 1860, og satt i helt til han døde altfor ung i 1877.

Hvordan kunne så Bagehots formaninger om ekspansiv pengepolitikk i krisetider forenes med hans trosbekjennelse til gullstandarden? På overflaten er dette en selvmotsigende posisjon, som må forstås i lys av den dominerende kimen til pengepolitisk konflikt i Bagehots tid. Nemlig Sir Robert Peels Bank Charter Act av 1844. For Bagehot påtok denne loven større betydning enn til og med opphevingen av de proteksjonistiske kornlovene i 1846, som hadde vært selve beveggrunnen for stiftelsen av The Economist i 1843.

Banklovens overordnede mål var å gradvis monopolisere kontroll over pengeutstedelse i Bank of Englands hvelv. Private banker som Stuckey’s fikk fortsatt lov til å utstede penger – slik de historisk hadde hatt. Men ved sammenslåinger mistet gamle banker denne retten, og ingen nyetablerte banker fikk lenger lov til å trykke egne sedler. Gullstandarden hadde blitt gjeninnført etter Napoleonskrigene til førkrigsparitet i 1821, tross prisinflasjonen i de halve århundret siden pundets gullkonvertibilitet ble opphevet. Denne politikken var høyst deflasjonær, hvilket Bank of England raskt innså og korrigerte for med å senke renten fra fem til fire prosent i juni 1822, den første renteendringen siden 1719. Banken fulgte opp med å skru utlånskranene på fullt. Det bidrog til en spekulativ bonanza og at store mengder gull forlot London i lån til utenlandske stater og tvilsomme investeringer i latinamerikanske gruvegeskjefter. Da panikken i 1825 oppstod var det bare på hengende håret at den gamle damen i Threadneedle Street ikke måtte oppheve gullstandarden igjen. En tidel av landets banker gikk ned i dragsuget.

Peel-regjeringens banklov tok sikte på å stagge disse boom-bust-spiralene som plaget økonomien i det 19. århundre, ved å gi sentralbanken mer kontroll over pengemengden. Prinsipielt gikk debatten, som forblir uavgjort den dag i dag, mellom de som ville ha et regelbasert system mot de som mente at sentralbanken burde kunne styre med diskresjon. Bagehot tilhørte den siste gjengen. På papiret var 1844-loven en seier for regelrytterne. Men ikke like mye i praksis. Det gikk bare tre år fra loven trådte i kraft, til den ble suspendert under den finansielle panikken i 1847, og igjen i 1857. Likeså trosset Bank of England loven og tråkket til med ekstraordinær pengetrykking for å berolige markedet da den distingverte forretningsbanken Overend Gurney gikk overende i 1866. Etter panikken i 1857 skrev Bagehot: «It may be an evil to have discretion; but the events of the last few months prove…the evils of a rigid rule which admits no discretion».

Gjengangeren i de finansielle panikkene i 1825, 1839, 1847, 1857, og 1866, var kraftig kredittvekst. Konvensjonell økonomisk visdom tilsa at det tuet pundets verdi i gull, som var satt til £3 17 shilling og 10 ½ pence, (20 shilling per pund, 12 pence per shilling), og ansett som et kategorisk finansielt imperativ. Bagehot mente dette var gammeldags tenkning. I hans øyne var det bare gull og sølv som er ekte penger. Alt annet, bankinnskudd og sedler, er kredittinstrumenter. Han var ikke like redd som puristene for at penge- og kredittmengden skulle løpe fra reservene av gull, som sedler og innskudd kunne veksles inn i. «The enormous importance attached to the convertibility of bank note, as distinguished from the stability of banks, is a relic of past times», skrev Bagehot. Denne moraliserende høy-victorianeren var en paradoksalt moderne mann.

For Bagehot hadde sentralbanken to mandater: 1) holde kongedømmets bankreserver, (slik at bankene slapp denne byrden selv), og 2) gi lån når andre banker ikke lenger gav lån.

Bagehot kunne således innkassere en slags intellektuell seier da Bank of England omsider vedkjente det som sin samfunnsplikt å støtte bankvesenet etter panikken i 1866 – Peels banklov til tross, og i motsetning til Bagehots meningsmotstandere, inkludert Benjamin Disraeli (som Bagehot hadde absolutt null til overs for) og banklovens arkitekt Lord Overstone, som advarte om moralsk hasard hvis sentralbanken grep inn for å hindre at råtne banker gikk over ende. Bedre da å rense systemet. Bagehots intellektuelle nemesis og mangeårig Bank of England-direktør og guvernør fra 1851 – 53, oppsummerte doktrinen som følger: «A good banker had no need of a central bank, and a bad banker had no claim on a central bank».

Bank of England var, og er, en særbritisk institusjon, hvis formålsparagraf var like vagt og tvetydig som den uskrevne britiske grunnloven – (som Bagehot også skrev et av sine viktigste verker om). Bagehot poengterte at bankens praksis var blitt til i løpet av 175 års tradisjon og presedens, og ikke var noe den ene finansministeren eller den andre plutselig kunne komme og endre over natten med lover og regler som sa ditt eller datt.

Med andre ord, Bank of England var ikke en institusjon som bare kunne utsettes for radikal reform etter en regjerings eget forgodtbefinnende. Bagehot kom derfor til følgende paradoksale konklusjon, at på den ene siden ville et system hvor hver bank holdt sine egne (gull- og kontant-) reserver, for å kunne ri gjennom stormen, vært det beste systemet. Men på den andre siden er systemet hvor sentralbanken holder reservene for hele bankvesenet, det eksisterende systemet og for dypt inngrodd til å forandres.

Englands solvens var blitt avhengig av at sentralbanken, fastslo Bagehot. I det har finanskrisen gitt ham rett. Og 100 år etter han ble avskrevet av Keynes, har Bagehots monetære ideer vist seg minst like relevante som Keynes’ mer fiskalt orienterte resepter, da det var den ekspansive pengepolitikken langt mer enn den ekspansive finanspolitikken som arresterte kollapsen i verdensøkonomien for ti år siden. Men de utilsiktede konsekvensene av at sentralbankene fulgte hans mantra og stilte «gullkortet» til rådighet for bankvesenet under krisen i 2008 og ikke har levnet noen tvil om at de vil komme til unnsetning også ved neste bankkrise, gir Bagehots ettermæle en mer blandet smak.

Det er dog ingen vei tilbake til Edens hage før det finansielle syndefallet fra den klassiske gullstandarden. For et slikt sted eksisterte aldri, ei heller i Bagehots tid.

I sitt andre hovedverk, The English Constitution, konkluderte Bagehot at den britiske suksessoppskriften lå i den uskrevne grunnlovens todeling i «the efficient», regjeringen som leder massene, og «the dignified», monarkiet som inspirerer massene. I en oppdatert utgave i dag kunne han lagt til en tredje: «the magical», sentralbanken som tryller penger til massene ut av tynn luft.

Will there be life after Google?

The Google system of the world is an evil empire that stifles entrepreneurial activity and is doomed to fail, before a decentralised Internet will rise from the ashes, argues George Gilder in his latest book. 

life after google

On the face of it the main argument George Gilder is making in his latest book is preposterously bold: “The Google era is coming to an end because Google tries to cheat the constraints of economic scarcity and security by making its goods and services free. Google’s Free World is a way of brazenly defying the centrality of time in economics and reaching beyond the wallets of its customers directly to seize their time.”

Considering that Google generated revenues of 136,8 billion dollars and profits of 30,7 bUSD in 2018 and has a market capitalisation not far shy of a trillion (870 bUSD as of April 22), its decline and fall does not seem imminent, but a rather far-fetched prospect.

Google’s system of the world

Google is not only one of the most valuable (on some days the most valuable) companies in the world, but more than any other of the tech giants Google represents a system of the world, (borrowed from Neal Stephenson’s Baroque Cycle trilogy). A system of the world necessarily combines science and commerce, religion and philosophy, economics and epistemology.

Google’s theory of knowledge, its religion, is Big Data. Whereas good Christians may go to heaven “good googlers” are on a determinist path to a place called Singularity, where technology has transcended biology and artificial intelligence surpassed human intelligence.

Reaching Singularity rests on two conditions:

  • All data in the world can be compiled in a single “mind”.
  • Algorithms sufficiently comprehensive to analyse the data can be written.

As Gilder points out the Google theory of knowledge and mind are not mere abstract exercises. They are central to Google’s business model, which has progressed from “Search” to “Satisfy”. Google can already show considerable evidence that with enough data and processors the search engine can know better what will satisfy your longings than yourself. Notwithstanding that it in many cases makes us stupider: Just last weekend I was in Vienna and Google could tell me a restaurant I fancied was closed for lunch. We walked by to double-check and lo and behold open the restaurant was.

The fatal conceit of Google-Marxism 

Gilder – an unreconstructed Reaganite free-marketeer – sees Google’s idea of a universal omniscient logic machine as deterministic and ultimately dictatorial. He accuses Google of repeating Karl Marx’s erroneous belief that we have reached the final stage of history. An immanentized escathon, in the words of William Buckley. Ironically both the technology Utopians and Dystopians share the belief/delusion of the coming all -powerful AI. Gilder thinks they are exaggerating the attainments of their own era, and sees the gospel espoused by the Google guys, Ray Kurzweil (since 2014 employed by Google) and the likes of Life 3.0 author Max Tegmark and Yuval Noah Hariri as hubristic Google-Marxism. Gilder accuses the AI champions of being blind to the realities of consciousness and of having forgotten Gödel’s lesson that all logical systems, such as AI, is incomplete and in need of an “oracle” (such as human consciousness outside the machine). He does not share Kurzweil’s position that when a machine is fully intelligent it will be recognised as conscious.

Indeed, there are eerie similarities between the Google theory of progress and the Soviet economic theories of central planning. The Soviet economist Leonid Kantorovich, who won the Sveriges Riksbank’s economics prize in 1975, the year between Friedrich Hayek and Milton Friedman, never shed the belief that advances in information technology would give Gosplan (close to perfect) knowledge and make central planning more efficient than market choices.

One foundational feature of the Google system is the Zero Price. Informed by Internet pioneer Stewart Brand’s slogan that “Information wants to be free”, Google has made (almost) all of its content and information free, in a digital version of the medieval Commons – i.e. public resources available to all. Private data are the mortal enemy of the Google system of the world.

In Gilder’s view the Zero price is the fatal flaw that dooms Google, just as Hayek predicted that the lack of price signals would doom the Soviet economy. Jeremy Rifkin heralds a Zero Marginal Cost Society, where prices for near every product and service will reach (close to) zero as every device and entity become connected in an Internet of Things and exponential network effects will unleash a Utopia of leisure and abundance – (a vision for the future that needless to say is much in vogue at the Googleplex).

Gilder does not buy into that prophesy. He sees “free” not only as a lie – as Apple CEO Tim Cook acerbically pointed out: “If the service is ‘free’ you are not the customer but the product” – but as a return to the barter system, a system so inefficient that it was left behind in the Stone Age: “Above all, you pay in time. Time is what money measures and represents – what remains scarce when all else becomes abundant in the “Zero Marginal Cost” economy. Money signals the real scarcities of the world concealed in the false infinities of free.” Furthermore, “free” entails a slippery avoidance of liabilities to real customers and no concern for security.

Disconcertingly for Google there are many signs that internet users have had enough of attention-grabbing ads and lack of data privacy.

  • Adoption of ad-blockers are skyrocketing to the degree that even Google itself has felt forced to launch their own “ad-blocker” – and it is the most attractive demographics for advertisers that are leading the trend. In the US 25 percent of internet users were blocking ads in 2016.
  • Internet users are simply developing “banner blindness”, becoming more or less immune to the bombardment of ads.
  • In the product-search category Google is rapidly losing ground to Amazon. Internet users still prefer Google for informational searches, such as “What is the capital of Kazakhstan?”, “Was Jesus a Muslim?” or “When will the world end?”. But by 2017 Amazon had captured 52 percent of the product-search market; intentional searches for products to buy, vs 26 percent for Google and other search engines. 

Nobody really wants the value-subtractive ads that are the underpinning of the Google system. Gilder, who is 78, thinks this will doom Google within his lifetime, although he qualifies his prediction by saying that search will likely remain a valuable business.

Crashing into Hölzle’s Wall

If you meet any technology investor today his first question will likely be if your business is “scalable”? Meaning if you are able to grow revenues with less than proportional, or ideally no increases in marginal cost – the key to ever-fatter profit margins. That is what the likes of Google and Facebook have achieved, and what investors hope the likes of Amazon, Uber, Spotify, AirBnB et al. will achieve.

The question is if the margin story can continue for Google? An inherent challenge in Google’s business model is that “free” inevitably leads to over-consumption. “Free” has enabled Google to capture (effectively) the entire market, but will the company eventually collapse under the weight of the unlimited demand for its free services? As Gilder writes: “The nearly infinite demand implicit in ‘free’ runs into the finitude of bandwidth, optical innovation, and finance – a finitude that reflects the inexorable scarcity of time. This finitude produces not zero marginal costs but spikes of nearly infinite marginal costs – Hölzle’s wall. The latter a reference to Google employee number 8, Urs Hölzle’s lament that Google’s cloud infrastructure was “rapidly approaching a wall”. 

The exponential growth in demand for Google’s services (see chart below) – which roughly doubles every year – has forced Google to build out the largest cloud infrastructure on the planet over the past 15 years, with three underwater cables across the Pacific and more on the way. The 12.899km third cable from California to Hong Kong (that was scheduled to be completed last year but is delayed) will carry data at a rate of 144 terabits per second – up 29-fold from Google’s first 5tbps cable from California to Japan in 2010.

Screenshot 2019-04-22 14.10.56
Source: Urs Hölzle keynote OFC Plenary, 2017

This is putting huge Capex pressure on Google, with the need to continue building massive data centres and undersea cables. As Hölzle pointed out in his 2017 keynote apart from the change from copper to fibre, cable building has not changed much over the past 150 years and the system’s reliance on a small amount of cables leaves it vulnerable to tail risks. Still, Google is to a significant degree essentially free-riding on the backs of carriers such as AT&T, Verizon and T-Mobile, whose infrastructure investments Google is totally reliant on. The cost is ultimately passed on to the end user: On average (US) smartphone users pay 23 dollars per month for ads, trackers, scripts and other spam that strikes them with malware, slows load times and depletes battery life. Strikingly, on popular publishers’ sites as much as 79 percent of the mobile data are adds.

What will replace the Google World Order?

The latter parts of Gilder’s book are somewhat unstructured and anecdotal but contain insightful observations. Obviously, it would be a futile exercise to foretell exactly how the Google system will meet its end. But Gilder argues interestingly that the overarching threat to Google will come from the Cryptosphere. That the un-secure and centralised Google Empire will be replaced by a decentralised and secure Crypto order. That is admittedly far away – 70 percent of all Internet links are handled through Google or Facebook. But alternatives are emerging, such as Blockstack, whose mission is to “foster an open and decentralised Internet that establishes and protects privacy, security and freedom for all internet users.” Tim Berners-Lee, who fears the Internet is being broken by the centralisation of user data in the giant silos of Google, Facebook, Amazon and Microsoft – is one Blockstack admirer.

Gilder also goes through the emergence of Bitcoin and Ethereum and discusses their potential and limitations as currency systems. He sees the upper limit of 21 million total bitcoin units as one of the main challenges that would likely be highly deflationary over time. The high price volatility of Bitcoin could likely be addressed by more issuance and circulation of Bitcoin-redeemable liabilities – something which SEC’s clampdown on ICOs and crypto in general may put up obstacles for. Nevertheless, despite all the challenges it is clear that it is in the Cryptosphere the most interesting economic and political ideas are to be found today.

In the “Googlesphere” on the contrary, true entrepreneurial activity is being stifled by the narrow focus on developing largely parasitic apps and profitless Unicorns inside the Google/Android, Facebook or Apple iOS ecosystems — (a charge I would stand guilty of myself). Gilder also laments investors excessive belief in Marc Andreessen’s mantra that “Software will eat the world”, which has the unfortunate effect of crowding out innovative hardware investment. Though there are pockets of light, such as Luminar Technologies, which manufactures advanced Lidar censors for autonomous vehicles. What makes Luminar founder Austin Russell stand out from the crowd is that he does not believe in the consensus that autonomy is chiefly a software problem, but a hardware one, and that no amount of big data, artificial intelligence and software can make up for bad data from hopelessly outdated hardware. In contrast for example, two of the three finalists in the startup pitch at the Web Summit in Lisbon before Christmas were self-driving startups focused on getting more out of existing hardware with better software, one of them even claiming that a $12 camera will suffice for self-driving – Luminar would beg to differ.

Most business books today are boring. Life after Google is definitely not boring. And even if Gilder will be proved wrong in his hypotheses about the fall of the Google system of the world and the rise of the Blockchain economy, his analyses are insightful as well as idiosyncratic. That makes the book worth reading for everybody seeking to understand the new and uncharted economic landscape we find ourselves in.