Tuesday Crypto Reads

The Beeple N.F.T. art illusion is real

The $69m Beeple N.F.T. art sale is being subjected to some MSM scrutiny.

The WaPo angle that the buyer MetaKovan may have profited from buying and tokenizing other Beeple artworks in advance of the major EVERYDAYS: THE FIRST 5000 DAYS purchase is not wrong, but neither is it news.

MetaKovan has outline as much himself in a blog post back in January, (and repeated again after the auction).

There is nothing much different here from how collectors pump up the prices of their preferred artists in the old art world.

Much has also been made of the fact that Beeple immediately converted his $53m share of the sale from Ethereum to US Dollars. But critics cannot have it both ways, claiming both that 1) the sale was just in funny crypto money which does not count, and 2) that the price is overvalued in dollar terms.

If anything it shows, as Gordon Gekko says in Wall Street: “The illusion has become real.”

As Beeple himself confirms to The New Yorker:

“Boom, 53 million dollars in my account. Like, what the f***,”

The Great Acceleration?

Over the past year a Portuguese named Bruno has brought creativity, inspiration and flair to an arena where we had become accustomed to see slow, staid and sleepily conventional performances. No, I am not speaking of Bruno Fernandes’ impact at Old Trafford, but Bruno Maçães’ impact on the European public sphere.

I have to admit that when I picked up Maçães’ book “History has begun”, it was with the suspicion that he was something of a charlatan. A European Tom Friedman spouting banalities like “The World is Flat” and other prophetic pronouncements perfected for the slick format of a TED talk or Davos panel.

How wrong I was. Maçães is no (in Talebian terms) Intellectual Yet Idiot at all. Rather the antidote. “History has begun” is one of the most interesting, refreshing and reflective geopolitcs books I have read in a long time – especially interesting on the increasingly blurred lines between fact and fiction as well as the increasingly diverging paths of the American and European continents – and has convinced me I will have to read his prequels “The Dawn of Eurasia” and “Belt and Road” as well. Even if you disagree with Maçães’ upbeat case for a bright American future, the book is thought-provoking and definitely worth reading.

In the course of the Covid-19 pandemic Maçães has become one of the main Twitter accounts I turn to for hot takes on the turn of global events. He has been a pertinent observer of the vaccine wars and (in spite of past allegiances as Portugal’s Secretary of State for European Affairs) a vocal critic of the EU’s bungled vaccination roll-out.

In a recent piece Maçães argues that the pandemic is finally ushering in the Great Acceleration that technology optimists have been waiting for since the collapse of the Dotcom bubble.

Maçães starts off in agreement with the Cowen/Gordon premise that we find ourselves in a Great Stagnation, from which only a major societal shock can shake us off and unleash the next leap in economic growth.

The question is if Covid is the requisite shock to kickstart the future? This is where I believe Maçães overplays his hand.

There is no doubt that the pandemic has led to an unprecedented burst in digitisation, that would otherwise have taken many more years to pan out. But the growth and (un)employment implications of this accelerated shift from physical to digital remain far less clear. Yes, the future has become more evenly distributed, but it has not necessarily become faster.

Maçães argues that “we have realised that time is actually scarce” – though it is unclear if the EU has reached the same conclusion. It is true that vaccines have been developed quite fast – thanks in part to government programmes such as the Trump administration’s Operation Warp Speed. And in the UK the government’s Vaccine Taskforce led by venture capitalist Kate Bingham (who was much mocked upon being given the post) has showed public/private partnership at its best and most effective – an exceedingly rare phenomenon in modern times.

The pandemic league of nations table looks very different today from one year ago. Back then the US and the UK were derided for being to slow to react to the spread of the virus, whereas the European countries promptly locked down their societies. But while the US and the UK failed in the early phase of the pandemic, they did so for the right reasons – putting a higher premium on the preservation of liberty than continental European or Chinese politicians tend to.

Now the tables have turned. The same higher risk-willingness that made the US and the UK slower to react to the pandemic, is enabling them to escape from the pandemic faster, whereas the risk-averse EU has been left miles behind in the vaccination race.

So Maçães’ claim that “[w]e tend to be more open to risk and disruption when they are present all around us, and the success of the new vaccines is making everyone more positive on technological development and its obvious achievements,” must probably be qualified. Yes, that might be true for the Anglo-Saxon countries, it seems less true for the EU bloc.

To me the pandemic illustrates the logic of a new world order where a post-Brexit Britain forms closer ties with the US and the other Five Eyes countries in a dynamic and entrepreneurial Anglosphere, whereas the EU likely will turn itself into an increasingly insular Neo-Napoleonic empire whose delusions of grandeur will be challenged by the hard realities of economic decline. Certainly, the election of the anti-British Joe Biden was a shot across the bow for a tighter “special relationship” between the US and the UK, but the logic of this concept will outlive Biden.

Maçães cites Peter Thiel, the Silicon Valley investor who (like several others for different reasons) has labelled 2020 as the new year 0:

“I keep thinking the other side of it is that one should think of Covid and the crisis of this year as this giant watershed moment, where this is the first year of the 21st century. This is the year in which the new economy is actually replacing the old economy.”

There is truth to this. But it needs to be qualified. While the pandemic has undisputably accelerated digitalisation, few if any truly novel technologies have emerged in its wake. One much-touted hypothesis at the outset of the pandemic was that the closing down of societies would unleash a creative explosion. That may still bear out, but so far this prediction has been as wide off the mark as the prophesy of a covidian baby boom. Maçães mentions the usual examples of progress in AI and autonomous vehicles, but have these developments truly been accelerated as a direct result of the pandemic? Or just progressed at their usual pace regardless of it? I would bet the latter.

In fact, the economic consequences of the pandemic that have solidified at this stage are all rather bleak. At the national level the balance of power between China and the Western countries has shifted by leaps and bounds in China’s favour; At the corporate level the oligopolistic market dominance of the tech giants (the FAANG’s of the world) has reached unprecedented levels, at the expense of small- and medium-sized businesses; and at the citizen level the gap between the haves (who have enjoyed a comfortable countryside pandemic) and the have-nots has become ever-wider.

Maçães also touches on Bitcoin, which started its parabolic rise in the wake of the massive fiscal and monetary stimulus measures governments instituted to combat the economic fallout of the pandemic. While I certainly agree with Maçães that the cryptosphere holds great promise – I would go so far as to say the last hope for another economic revolution – it is worthy to point out that the founding premise of Bitcoin was not particularly optimistic. On the contrary, the inception of Bitcoin provided an escape valve for those who had lost hope in the system that collapsed under the financial crisis of 2008/09 – a monetary equivalent to the misfits who gave up and left a dystopian future in the old world for a Utopian future in America. And yes, indeed the price of Bitcoin has reached stratospheric levels, but that is not reflective of investor belief in a bright future. It is reflective of a world with a dearth of productive investment opportunities and where the real yields on bonds are ridiculously low and the (negative) real yields on cash even worse.

The ghost of a long-dead thinker whom Maçães quotes has come back to haunt us: Carl Schmitt, the crown jurist of the Third Reich, who has been made relevant again by the politics of pandemic. In the Schmittian playbook a pandemic provides ideal conditions – a state of exception – for wannabe Dictators to make their move. Be it more explicitly as a Putin or an Orban, who do not even care to hide their motives, or more subtly by democratic governments who dress up their emergency power grabs with assurances that they are for the public benefit and are only temporary in nature.

Perhaps it is not a great acceleration of technology we have in store, but a great acceleration of authoritarianism. Or, as certainly seems to be the case in China, a great Orwellian cocktail of tyranny and technology. Maçães tries to take a more upbeat spin on the Schmittian threat, by saying that: “The way to prepare for the emergency is to develop our powers of reaction well in advance”. That sounds fine in theory. But even in supposedly well-organised and advanced countries like my native Norway, the government has made a complete mockery of preparedness planning, despite being specifically warned of heightened risk of a pandemic in advance. Now I do not believe that Erna Solberg will turn Norway into a Dictatorship, but that is more due to the fact that politicians like her tend to respect democratic norms, rather than waterproof institutional safeguards against executive overreach.

Despite falling well short of Dictatorship in any meaningful sense of the word the emergency powers that “liberal” governments in many western countries have freely (ab)used, will be very hard to reverse and recover from. As Lord Sumption has made the probably most eloquent and principled argument for, “we cannot switch in and out of totalitarianism at will. Because a free society is a question of attitude, it is dead once the attitude changes”.

My hunch is that Maçães tries to be more positive than he actually is. His case for optimism seems somewhat forced, (more like Bruno Fernandes on one of his few uninspired days) and slightly at odds with the scepticism of his Twitter feed.

Even if we can finally see light in the end of the Covidian tunnel, the political situation, in the EU especially, can still get far worse from here. There is no way back to the status quo ante. Exception is the new normal. With populations suffering from Covid fatigue the last mile of the pandemic will be the longest. On the technology front we will wait for the promised acceleration to show up in the productivity statistics, which there is hitherto little sign of.

Wednesday Crypto Reads

NFTs: The First 5000 Beeples

Worth reading Metakovan and Twobadour’s article outlining their motives for their record-shattering $69m digital art purchase:

Digital decentralization enables cultural decentralization. Anyone can create NFT art, anyone can buy it, anyone can see it, and anyone can be inspired by it. Dominant cultures have a tendency to imperialize, to centralize. We see the global Metaverse as an antidote to this tendency. There is space for many cultures, lifestyles, and ideologies. An opportunity to find your ‘tribe’, no matter where you’re from. And that is powerful. That is the future.

As the space expands, it becomes vital to have access to NFTs that carry a narrative, as well as financial upside. You can’t have one without the other.

Fed Chair Powell tacitly admits defeat in War on Bitcoin

Bitcoin’s negative price action on Monday seems to come at least partly in response to comments from Federal Reserve Chairman Jay Powell in a panel discussion with other central bankers hosted by BIS.

That the chief guardian of the US dollar says that Bitcoin will not be a substitute for the Greenback should come as absolutely no surprise at all. What IS more surprising is Powell’s statement that Bitcoin can be a substitute for gold.

This highlights how central bankers have gone from dismissing Bitcoin as a bubble or Ponzi scheme in the recent past, to gradually albeit very reluctantly accepting that cryptocurrencies will play an inevitable role in the global monetary framework.

From challenging the legality of Bitcoin, central bankers are now only challenging the cryptocurrency’s volatility. This is nothing less than a tacit admission on the part of the central bankers that it lies outside their powers to regulate cryptocurrencies out of existence.

Meanwhile, as Powell and BIS boss Carstens keep on repeating that “Bitcoin is backed by nothing”, the ECB stepped up its bond buying to €21,1 billion in the week to March 17th – the highest rate in three months. The pandemic may end, quantitative easing will go on.

Alternativ nyttårstale: Norges stille, snikende krise

Idet 2020 forvises til historiebøkene og døren til 2021 åpnes opp, er usikkerheten for hva det nye året vil bringe større enn vanlig. Koronaviruspandemien som slo til for ett år siden ble ingen ny svartedød eller spanskesyke. Spesielt ikke i Norge, som har blant de laveste dødstallene fra COVID-19 i verden. Så, med utrulling av vaksine på trappene, vil vi snart være tilbake til “normalen”?

Jeg tror ikke det. Gjennom 2020 har mine tanker stadig vendt tilbake til John Maynard Keynes’ beskrivelse om hvordan La Belle Époque, den skjønne tiden, kom til en abrupt ende nærmest over natten med utbruddet av første verdenskrig i 1914. Den gang som i dag forventet verdensborgeren å kunne reise visumfritt til de fleste av verdens hjørner, og “most important of all, he regarded this state of affairs as normal, certain, and permanent, except in the direction of further improvement, and any deviation from it as aberrant, scandalous, and avoidable.”

Første verdenskrig tok omsider slutt og verden gikk videre. Men den gikk aldri tilbake til status quo ante august 1914. Kongehusene forsvant for godt. Slik vil det også være i vår tid. Det diskuteres mye om når samfunnet vil gå tilbake til “normalen”, men ideen om hva det normale er, hviler på helt subjektive vurderinger. Rent objektivt finnes ingen “normaltilstand” i en konstant foranderlig verden. Noen ting vil bli bedre etter pandemien, andre ting vil trolig bli verre. Men ingenting vil bli det samme som i 2019, aka år 1BC (before covid).

For Norges del er bildet i kjølvannet av pandemien todelt. På den ene siden har Norge kommet lettere rammet gjennom krisen enn de aller fleste andre land, både i et folkehelse- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Det kan vi takke hardtarbeidende helse- og omsorgsmedarbeidere for. Men også en stor dose flaks og tilfeldighet. Den relative suksessen kommer på tross av sviktende beredskap fra regjerings- og embedsverkshold. Om COVID-19 hadde vært mer dødelig, kunne fort fiaskoene med både regjeringens Smittestopp/”Smitteflopp”-applikasjon og bestilling av ubrukelige nød-respiratorer fått mer fatale konsekvenser. Og selv om norske politikere liker å fremstille Norge som en “humanitær stormakt” med sentral plass rundt bordet når verdensproblemer skal løses, har norske bidrag til utvikling og utrulling av koronavaksine – i motsetning til Sverige som har flere selskaper involvert i vaksinekappløpet.

Norges oljevelstand har gitt nasjonen bedre evne til å absorbere det økonomiske sjokket fra korona, enn tilfellet har vært for andre mindre privilegerte land. Som Jon Hustad har skrevet om “Lukkelandet” i Dag og Tid, vokste oljefondet i fjor med over 800 milliarder kroner, selv om staten måtte tappe fondet for 433,2 milliarder kroner for å dekke utgiftene på statsbudsjettet i kriseåret. Selv om det tok tid før en del av de ekstraordinære støttetiltakene til privatpersoner kom på plass, har de aller fleste i Norge vært økonomisk skjermet fra pandemien.

Det er dermed et nokså selvgodt Norge som går inn i det nye året.

På den annen side er det for tidlig til å konstatere de langsiktige konstitusjonelle og økonomiske konsekvensene av pandemien og de politiske tiltakene for å bekjempe den, skjønt de tidlige konturene er foruroligende.

Kanskje mest umiddelbart illevarslende var hytteforbudet, som er av langt større prinsipiell betydning enn et par tapte hytteturer, slik enkelte lattermildt har forsøkt å spøke betydningen ned til. Som blant andre jusprofessor Hans Petter Graver har poengtert, er det trolig at hytteforbudet ville blitt funnet grunnlovsstridig dersom spørsmålet hadde blitt stilt for Høyesterett.

Med hytteforbudet er det blitt etablert presedens for at regjeringen, denne og fremtidige, etter eget mer eller mindre velbegrunnede forgodtbefinnende kan begrense borgernes bevegelsesfrihet innenfor riket og rett til å besøke egen private eiendom. En skal ikke strekke fantasien veldig langt for å se mulige scenarioer hvor slik makt kan misbrukes grovt.

Men Grunnloven betyr kanskje ikke så mye lenger? En av de mest tankevekkende motsetningene i 2020 var at nordmenn var villige til å kansellere den tradisjonsrike 17. Mai-feiringen av smittevernhensyn, mens hverken politikere, politi eller helsemyndigheter motsatte seg da mange tusenvis samlet seg utenfor Stortinget kun få uker senere for å protestere på vegne av den statsfiendtlige BLM-bevegelsen, som vil rive ned de fleste grunnpillarene vestlige samfunn er bygget på. Hva demonstrantene mente at det norske storting skulle gjøre med en kulturkamp importert fra amerikanske college-campuser med minimal relevans for hjemlige forhold, forble uklart. Men hva som ble gjort klart er at mange nordmenn eksplisitt, og styresmaktene implisitt, setter BLM over Grunnloven.

Når staten befaler nedstengning av store deler av nasjonens næringsliv, er det rett og rimelig med økonomiske kompensasjonsordninger. Men det er vanskelig, om ikke umulig å utforme effektive ordninger uten perverse bieffekter, spesielt når tiden er for knapp til grundig utredning. Et hovedspørsmål er om staten skal gi stønad til privatpersoner eller også til bedrifter. Selv om det finnes argumenter for støtteordninger til bedrifter, ville det vært både mer effektivt og egalitært å kun gi penger til privatpersoner direkte. Statens ansvar er først og fremst for borgere, ikke for bedriftene. Økonomisk koronakompensasjon til næringslivet leger sårene fra nedstengning på kort sikt, men risikerer å få uheldige bivirkninger. Den foreløpige fasiten taler for at koronastøtten har vært rigget i favør av store, etablerte aktører som har til felles å betale lite skatt. Endelig fasit vil trolig vise at all koronastøtte til næringslivet har endt opp i banker og eiendomsbesitteres hender, (ref. Henry George-teoremet), med liten eller ingen økonomisk vinning for samfunnet forøvrig.

2020 ble et år med nesten rekordantall børsnoteringer i Norge. Dog er nok det mer et resultat av løssluppen pengepolitikk og billig kreditt, enn nye oppfinnelser og teknologier.

Da koronaen stengte ned samfunnet, ble det fremmet en hypotese om at lockdown kunne lede til en eksplosjon av kreativitet og innovasjon. Det er fortsatt en mulighet, men har iallefall så langt latt vente på seg.

I Norge har tvert imot pandemien bidratt til å sementere et formende klasseskille mellom trygt og høyt gasjert ansatte i offentlig sektor, og en taperklasse i privat sektor: butikkansatte, flyvertinner, frisører, medarbeidere i reiseliv, overnatting, servering, transport og andre yrker med relativt lave lønninger og liten sikkerhet. Skal man lykkes i Norge i dag, bør man satse på karriere i offentlig forvaltning.

Den enorme formuen i Oljefondet, som bare vokser og vokser selv om regjeringen tar ut mer penger for hvert år som går, skjønnmaler bildet av norsk økonomi.

Bak den finansielle velstanden tegner det seg et mindre flatterende bilde av en stagnerende økonomi. Det er mange måter å se det på. Økonomisk statistikk er ingen eksakt vitenskap. (Spesielt ikke i koronaens år, hvor pandemien skaper mye kortsiktig støy i statistikken). Men allerede før korona hadde norske husholdningers medianinntekt stått på stedet hvil siden 2013. Den ofte repeterte linjen at nordmenn arbeider færre timer, men er mer produktive enn arbeidere i andre land, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Alternativt kan vi se på sammenlignbare land. Et land som burde være relevant for Norge å sammenligne seg med er Sveits. I 2013 var Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger (nominelt, ikke kjøpekraftsjustert) 120 prosent av Sveits’ nivå. Spol frem til 2020 og forholdet er snudd på hodet: Norges BNP per capita estimeres (av IMF) til bare 83 prosent av Sveits’. Sammenlignet med Europas rikeste lilleputtland, Luxembourg, har Norge gått fra 89 prosent til 62 prosent av Luxembourgs velstandsnivå fra 2013 til 2020. I rene ujusterte dollar er Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger 1/3 lavere i dag enn i 2013. Når regjeringens reiseråd omsider oppheves, blir utenlandsferien fort mye dyrere for nordmenn flest.

Norge er nok fortsatt et av verdens beste land å bo i. Men ut ifra de privilegerte forutsetningene vi har hatt, burde Norge vært et enda mye bedre land enn det faktisk er. De siste par tiårene har statens pengebruk økt voldsomt, uten at kvaliteten på offentlig tjenestetilbud har økt i nærheten av tilsvarende. Hvor har pengene blitt av?

Det store prestisjeprosjektet i norsk politikk de siste tiårene har naturligvis vært masseinnvandring. Med kontinuerlig voksende oljeinntekter har den reelle kostnaden av masseinnvandringen – som er vanskelig å kvantifisere eksakt men som beløper seg til minimum 100 milliarder kroner per år og trolig mer enn det dobbelte – latt seg skjule. I tillegg bruker den norske staten nær 40 milliarder på bistand hvert år, hvorav mer ender opp hos Terje Rød-Larsen og Clinton Foundation enn til verdens fattige.

I oppgangstider kan man kanskje ta seg råd til slik humanitær stormannsgalskap. Men nå er det nye tider. I de tre årene 2019 – 2021 estimeres statens samlede oljekorrigerte underskudd å overstige 1.000 milliarder kroner.

Kostnadskarusellen kan fortsette å gå en god stund til, gitt den enorme størrelsen på Oljefondet. Men det kan ikke vare evig. Det koronakrisen har vist er at gulvet raskt forsvinner under statsbudsjettet når en krise slår til i det moderne Norge. Oljefondet kan absorbere flere slike kriser, men ikke uendelig mange. Det er ikke vanskelig å se for seg krisescenarier hvor både verdien på Oljefondet og statens petroleumsinntekter faller samtidig. Da kan ikke statsbudsjettet gå med underskudd i hundremilliardersklassen uten kraftige innhogg i Oljefondet.

Således er Oljefondet både Norges reddende engel og en hvilepute. Hovedproblemet er at fondets sjokkabsorberingsevne utsetter enhver nødvendig realitetsorientering, og lar oss nordmenn leve videre med illusjonen om at vi er mer fortreffelige enn vi egentlig er.

Dette er den stille, snikende krisen som skjuler seg bak den umiddelbare koronakrisen. Det er fortsatt tid til forberedelse og omstilling, eller har vi blitt for selvtilfredse og dekadente til å reformere våre vaner?

Da koronaen slo til hadde jeg håpet det skulle utløse en “dugnad” for innovasjon og entreprenørskap. Den gang ei. Som folk har vi nordmenn kondisjonert oss til å legge hele ansvaret på staten for å styre våre liv og berge oss ut av økonomiske kriser. Det er ikke mange fritenkende Reodor Felgen’er igjen mellom bakker og berg i vårt langstrakte land.

Norsk politikk, næringsliv og samfunnsliv er blitt tappet for vitalitet og skaperfraft. Norge er blitt et sent og stagnant samfunn. For å parafrasere Erna Solbergs sitat fra Tore Gjelsvik i statsministerens nyttårstale: “Vår dag har vært.”

Vi trenger en kulturell oppvåkning – og da ikke statsfinansiert ukultur. Denne julen, min første utenfor Norge, har jeg lest en bok om Richard Wagner. Vitterlig en kontroversiell figur, som de fleste i dag nok forbinder med det gammeldagse, men som i sin tid var han besatt av å skape det nye, for fremtiden. “Barn, skap noe nytt”, var et av komponistens favorittuttrykk. I 2020 har det handlet mest om å bevare de eldres liv, som er viktig. Mens de unge er blitt fortalt at de ikke får spille fotball. Kanskje har det vært nødvendig? Men man kan ikke helt glemme behovet for å også skape nytt liv. Det er det ingen, minst av alt statsministeren, som har oppmuntret til.

Til høsten er det duket for en ny deling av kortstokken på Stortinget. Ingen av de store “statsbærende” partiene har svar for de store spørsmålene i vår tid. De har ikke engang ideer. Småpartiene til høyre og venstre har heller ikke noe særlig matnyttig å bidra med, annet enn agitasjon og posering. Også Stortinget trenger nytt liv. Eller er det nedstengningstid i Norge nå?

De konservative argumentene for Trump

Tross sine synder og skavanker fortjener Donald Trump fornyet tillit som leder av den frie verden.

Ringenes herre står trollmannen Sarumann foran et krevende dilemma. Skal han som den mektigste av Midgards syv trollmenn gå foran som et godt eksempel og stå opp for frihet og selvråderett for alver, dverger, hobbiter og menn? Eller skal han slutte seg til Saurons rekker og forme en ondskapens akse fra Jarnagard til Barad-dûr for å legge hele Midgard under mørke og tyranni?

Som den viseste av trollmenn er Sarumann naturligvis vel vitende om at Saurons moralske kompass ikke peker mot himmelen og at han med sin fryktbaserte, bøllete lederstil og harde retorikk appelerer til oss på vårt verste, ikke på vårt beste. Likefullt, motivert av realpolitiske hensyn, velger Sarumann å sverge troskap til mørkets herre.

I motsetning til store deler av hovedstrømsmediene tror jeg ikke at Donald Trump er noen ny Sauron, eller Hitler. Men når jeg, etter utfordring fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, skal presentere «The Case for Trump», er det unektelig, som Sarumanns av Sauron, en litt klam omfavnelse, ikke uten bismak. Donald J. Trump er langt fra den perfekte leder av den frie verden. Han er ingen Churchill, Gandalv eller Aragorn, og knappest en Boromir. Men han er den lederen vi har, og den lederen vi trenger.

Nå er det ellers min klare mening at det bør overlates til amerikanerne å avgjøre hvem de vil ha som president. Man må ikke glemme at det først og fremst er amerikanernes interesser den amerikanske presidenten er ment å representere, ikke Akersgatens preferanser. Selv har jeg ikke stemmerett i USA, og følgelig vil jeg i motsetning til tidligere KGB-agenter eller oransjehårede hertuger ikke blande meg inn utidig i den amerikanske valgkampen. Og selv om norske Amerikaeksperter mener å vite bedre, mener jeg vi iallefall bør holde muligheten åpen for at amerikanske ikke-eksperter, eller vanlige velgere som de kalles, vet best selv hva som er i deres lands beste interesse. 

Når det er sagt: Hvorfor ville jeg stemt på Trump om jeg var amerikaner, og hvorfor sympatiserer jeg som borger av Vesten med hans kandidatur – stikk i strid med analysene til hele Norges imponerende arsenal av Amerikaeksperter?

Trump er et symptom på en verden i ulage

For å besvare det spørsmålet må man gå tilbake til grunnleggende premisser. På 1990- og 2000-tallet, da jeg vokste opp, var det Fukuyamas evangelium som gjaldt. Typer som Bill Clinton skulle spre Washington-konsensusen kloden rundt og inn i evigheten. Noen, som finansmogulen James Goldsmith (eller eiendomsmagnaten Donald Trump) var profetiske nok til å se at enveis frihandel og naiv globalisering ville lede til en utarming av middelklassen og nedbrytning av samfunnskontrakten i vestlige land. Men det lå fortsatt et stykke frem i tid.

De første bristene i Fukuyamas narrativ kom med terrorangrepene 11. september og George W. Bushs påfølgende korstog til Afghanistan og Irak. Vestlige verdier viste seg ikke å være så universelle som Bush og hans neokonservative rådgivere hadde trodd. Sivilisasjonene klasket sammen med et brak. USA ble kvitt Saddam, men fikk ISIS i stedet.

På 1990-tallet gikk det fortsatt an å innbille seg at Kina og Russland gradvis konvergerte mot vestlig frimarkedskapitalisme og liberalt demokrati, i tråd med Fukuyamas tekstbok. Da finanskrisen traff i 2008, gikk det opp for kineserne at keiseren ikke hadde klær. De vestlige ekspertene som hadde flokket til Beijing for å belære om moderne bank og finans, hadde solgt slangeolje. Vestens finansvesen ble avslørt som et korthus. Det markerte starten på Kinas langt mer aggressive fremferd i verdenssamfunnet. Samtidig, med oljeboomen over, tok Putin sin nasjonalistiske vending. Tross Russlands svekkende strategiske posisjon, har Putin klart å stikke imponerende mange torner i siden på Vesten.

Den siste krisen som slo spikeren i kisten for Fukuyamas visjon om historiens slutt, var flyktningkrisen i 2015 – kulminasjonen av en stille og villet krise som hadde akkumulert over tid, riktignok i noe ulik form i USA og Europa, men med mye av samme resultat. Det ble dråpen som fylte begeret og gjorde 2016 til et Annus Horribilis med valgene av Brexit og Trump.

Poenget er at innen 2016 var ideen om en unipolar verdensorden med USA som «a shining city on a hill» ikke lenger liv laga. USA, og Vestens, maktposisjon var blitt radikalt forverret siden Bill Clintons dager. Vesten hadde nå hverken det moralske overtaket, finansiell overlegenhet eller forsprang på fornuft. Tankesmedene hadde kanskje ikke erkjent det, men velgerne hadde.

Trump er et symptom, ikke en årsak. Barack Obama gikk rundt i åtte år og preket om «Hope & Change», men kunne lite gjøre for å stoppe USAs relative svekkelse. Trumps slagord «America First» er egentlig bare en naturlig fortsettelse av en av Obamas utenrikspolitiske maksimer, «Leading from Behind».

En del eksperter, som Steven Pinker og avdøde Hans Rosling, viser i møte med slike innvendinger til at verden i dag er bedre enn noen gang før. Alle piler peker oppover! Mon det. Bildet er fragmentert. Men for «the basket of deplorables» – i Hillary Clintons flatterende ordelag – ser det definitivt ikke rosenrødt ut. Mortalitetsraten for sinte hvite menn øker markant, drevet av opiatepidemien og selvmord. Forventet levealder faller ditto. Medianinntekten for den typiske arbeiderklassen har stått på stedet hvil i flere tiår – tross oppløftende vekst under Trump frem til korona.

At de siste 50 årene har vært en periode preget av relativ stagnasjon – tross veksten i IKT-sektoren – er et faktum man ikke får manipulert til å dekke over. Historieløse kommentatorer snakker ofte om at “alt går så mye raskere i dag”. Men den økonomiske veksten var av et helt annet kaliber i hundreåret fra 1870-1970, slik Robert Gordon har grundig dokumentert i murstenen “The Rise and Fall of American Growth”. Silicon Valley-investoren Peter Thiel spissformulerte det best: “You know, we landed on the moon in July of 1969. Woodstock started three weeks later, and with the benefit of hindsight, that’s when progress ended, and the hippies took over the country”.

Politikk og moral

Med dette som premiss blir spørsmålet fremdeles: Er Trump rett mann for å «Make America Great Again»?

I norske medier har dekningen av Trump vært preget av patosfylte tirader som har overskygget forsøk på seriøs politisk analyse. Kanskje er det fordi vi har levd i en skjermet, privilegert boble, at vi nordmenn ser på amerikansk politikk som om det er et TV-drama. Vi tenderer til å dømme presidenten mer på grunn av hans moralske egenskaper enn på resultatene av politikken han fører. Obama dømmes ikke for sin krig i Libya, men for sine taler om fred i verden. Trump får ingen poeng for fred mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain, eller for ikke å ha startet noen nye kriger, men fordømmes for sin harde retorikk.

Til tross for medias ustoppelige forsøk på utdefinere Trump som en klovn, har han faktisk hele veien hatt en logisk sammenhengende plattform. Det kreves etter min mening mye godvilje for å kunne si det samme om Obama.

Helt siden han lanserte sitt kandidatur ned fra den forgylte rulletrappen i Trump Tower i 2015 – og i TV-intervjuer lenge før det – har Trump hamret på de samme temaene. Et blekt bilde av et dystopisk Amerika styrt av en svak, korrupt og rotten elite, som har latt nasjonen bli akterutseilt av kløktige kinesere og smarte singaporeanere, og bli gjennomsyre av illegale innvandrere.

Trumps gjenvalgssjanser, som allerede hang i en tynn tråd før Covid-19, har ytterligere svekket seg etter pandemien. Det er ikke til å stikke under stol at Trumps håndtering av krisen har vært langt fra hans finest hour, med over syv millioner smittede amerikanere og over 200 000 døde. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner om hvilke land som har håndtert pandemien best eller dårligst og hvor mye eller lite de respektive statsledere skal lastes for det. Og selv om den amerikanske økonomien har kollapset som i andre land, skal man ikke se bort fra at dens større dynamisme kan lede til en raskere innhenting enn for Europas mer sklerotiske økonomier. Man bør nok også merke seg at de største relative vinnerne under pandemien har vært store teknologigiganter som har det til felles å være amerikanske.

Om man skal oppsummere Trumps største bragder nå som hans første periode går mot slutten, og det amerikanske folket skal avgjøre om han fortjener en ny, synes jeg det er på sin plass å trekke frem de følgende:

Ingen nye kriger

Henry Kissinger bemerket at en statsmann aldri vil roses for kriser avverget. Men det faktum at Trump ikke har startet noen nye kriger i Midtøsten eller andre steder, fortjener han mye ros for. En del neokonservative føler seg forrådt av at Trump ikke har sønderbombet Syria og veltet Bashar al-Assads regime for å avslutte den ni år lange konflikten i landet.

Det er dog ønsketenking å tro at en hodestups invasjon av Syria ville vært noen enkel løsning. Joda, situasjonen i Syria er et helvete på jord. Men all erfaring fra Bush’ og Obamas kriger i Irak, Afghanistan og Libya taler for at amerikansk intervensjon kun gjør vondt verre. Obama fortjente aldri fredsprisen en PR-kåt Thorbjørn Jagland prematurt gav ham. Skulle man først gi fredspriser til amerikanske presidenter, ville Trump fortjent den mer.

Skattekutt

Trumps største bragd i Kongressen er utvilsomt skattereformen han fikk gjennomslag for i 2017. Reformen reduserte skattesatsen på inntekt for de fleste amerikanere og kuttet den lite konkurransedyktige bedriftsbeskatningen fra 35 til 21 prosent. Store amerikanske selskaper har uansett ikke vært i nærheten av å betale 35 prosent i praksis, men har istedet akkumulert tusenvis av milliarder av dollar på passive konti i utlandet. Trumps reduserte skattesats for næringslivet reduserer incentivene for slik skattetilpasning, og øker incentivene for å investere i amerikansk næringsliv.

Selv om demokrater skriker ut i påtatt vrede over «skattekutt til de rike», vil nok en reversering av Trump-skattekuttene neppe være øverst på agendaen under en eventuell president Joe Biden. Og joda, med enorme underskudd på statsbudsjettet så langt inn i fremtiden prognosene rekker og vel så det, ytterligere forverret etter korona, kommer ikke skattekutt uten en pris. Men med dagens nullrenteøkonomi, er det et problem for fremtiden, ikke for i dag.

Deregulering

Få, om noen vestlige politikere i nyere tid har kjørt en like hard retorikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers mantra om deregulering av økonomien som Trump. Noen omfattende dereguleringer av hele sektorer for å la nytt næringsliv slippe til er det imidlertid ikke blitt under Trump. Hans bragd – mer beskjedent, men viktig like fullt – ligger i å ha stagget den ustoppelige veksten i reguleringer og skjemavelde. Trumps presidentorder om at minst to reguleringer må fjernes for hver nye som trer i kraft, må således sies å ha hatt ønsket effekt.

Kanskje aller viktigst var det at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, som utvilsomt ville ha ledet til et mylder av nye vekstdrepende reguleringer under en annen president. Trump har så langt ikke lyktes å oppheve Obamacare (Affordable Care Act) i sin helhet, men har effektivt opphevet det individuelle mandatet som tvang alle amerikanere til enten å kjøpe helseforsikring eller å bli belastet med en straffeskatt.

Kina

Trumps nye tollavgifter på stål og aluminium, også kjent som handelskrigen mot Kina, er et grovt verktøy. Risikoen for eskalerende handelskrig er reell. Men en rejustering var nødvendig, og overmoden. USA, og Europa, har altfor lenge vært altfor naive i møte med Kina. Frihandelen har gått for mye den ene veien, og altfor lite den andre. Outsourcingen av produksjon til Kina og andre lavkostland har nå for alvor begynt å bite vestlige selskaper i halen. For mange «luksusvarer», som for eksempel Louis Vuitton-vesker og andre moteplagg, går det ikke lenger an å se forskjellen mellom den «vestlige» originalen og den kinesiske kopien. Kinesiske tog er en blåkopi av Siemens’, und so weiter und so fort.

Men de siste årene har Kina ikke bare evnet å kopiere vestlig teknologi, men også å gå forbi. Bak all den politiske striden, er Huawei et eksempel på dette. Huaweis 5G-teknologi er ikke bare billigere enn vestlige alternativer som Ericsson og Nokias, men bedre. Og, for første gang i år har en kinesisk applikasjon vunnet hjertene til vestlige ungdommer, fremfor alternativer fra Silicon Valley, i form av TikTok. Det er monumentalt. Kineserne har lenge dominert på maskinvare, mens spiser seg nå også inn på mykvare. Altfor lenge har Davos-menn stukket hodet i snøen og ignorert den kinesiske trussel. Trump er den første og eneste som tar trusselen på alvor. Så langt har han ikke vunnet handelskrigen – de er ikke så «good and easy to win» som Trump sa – handelsunderskuddet med Kina økte i 2017 og 2018, men krympet i 2019 til samme nivå som utgangspunktet for Trumps periode. Men handelskrig har kostnader også for Kina. Inntil noen kommer med en bedre strategi, kan det være bedre å ta en myk konflikt, også uten umiddelbar gevinst, enn bare å erkjenne nederlag uten sverdslag. I det minste kjemper Trump en tapper retrett på vegne av amerikansk arbeiderklasse.

Jerusalem

På 70-årsdagen for Israels uavhengighet i 2018 annonserte President Trump at USA ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte den amerikanske ambassaden i det hellige land fra Tel Aviv. Loven om flytting av ambassaden ble vedtatt i Kongressen i 1995, men Trumps tre forgjengere, Clinton, Bush og Obama hadde alle vært for feige til å gjennomføre den. Kritikere på venstresiden hevdet at det var spikeren i kisten for tostatsløsningen. Det er sikkert rett. Med Trump er tiden for top-down fredsforhandlinger mer myntet på å dele ut fredspriser til diplomater enn i Oslo enn å skape fred på bakken i Midtøsten, over. Fred mellom Israel og palestinere vil det aldri bli, ikke en gang Barack Obama holdt ut håp om det. Derimot har Israel, med Trumps støtte sluttet fred med både De forente arabiske emirater og Bahrain. Skeptikere vil si at det var et fait accompli. Likefullt er det historisk, og ville neppe vært mulig uten Trumps utvetydige signal om at USA står på siden til det eneste demokratiet i regionen. Dog, slik feministene ville ha en kvinnelig statsleder, bare ikke den kvinnen (Thatcher), vil diplomatene ha fred, bare ikke Trumps fred.

Og kanskje aller mest betydningsfullt: ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden stod Trump opp for den jødisk-kristne sivilisasjon i en tid preget av moralsk og kulturell relativisme.

U.S. Space Force

Ronald Reagan fikk aldri sitt “Star Wars” program. Derimot, med grunnleggelsen av U.S. Space Force like før jul i fjor, fikk det amerikanske sin sjette og første nye bransje siden etableringen av U. S. Air Force i 1947. Fremtiden vil vise hvilken rolle romstyrken vil spille, men det vil trolig bli en viktig en, og Trump vil stå igjen i historien som styrkens far. 

Nord-Korea

Utenrikspolitiske eksperter liker å gjøre narr av Trumps forsøksvise rapprochement med Kim Jong Uns Nord-Korea. Dette er nok et felt hvor medienes dekning av Trumps presidentskap er skjev og ikke-informativ. Så lenge det er Trump som gjør noe, så er det feil okke som. En kan få inntrykk av at aviskommentatorene i mange tilfeller hadde foretrukket om Trump møtte Nord-Korea med “fire and fury like the world has never seen”, slik Trump advarte i den innledende fasen av hans bromance med “Rocket Man” Kim i 2017. Mens Obama formodentlig hadde blitt hyllet som en Messias av media om det var han som stilte til photo-opp på den nord-sør-koreanske grensen med den korpulente diktatoren, slik Trump og Kim gjorde i 2019. Kanskje er forsoningen mellom Vesten og Nord-Korea dødfødt – alle odds taler for det – men hvorfor dømme den nord og ned på forskudd? Er Trumpiansk fred virkelig verre enn krig. En parallell er verdt å trekke til President Nixons goes to China moment i 1972, som også ble avfeid og latterliggjort av bien pensant-kommentariatet, men som i ettertid viste seg å være et – om noe for vellykket – historisk gjennombrudd. 

ISIS

Mange vil nok alltid huske Obama som apostelen for «Hope & Change». En del av oss andre vil huske ham primært som presidenten som skulle fjerne Muammar Gaddafi, trekke ut amerikanske styrker fra Irak og Afghanistan, og skape fred i Midtøsten – men som etterlot seg ISIS, et kalifat så barbarisk at man må tilbake til den mørke middelalderen for å se dets like, som underla seg store deler av Syria og Irak i et sjokkerende tempo sommeren 2014. De vulgære videoene av vestlige journalister som ble halshugget og henrettet på de mest bestialske vis, stod i grell kontrast til Obamas frasemakeri om «en ny begynnelse».

Kanskje er det begrenset hva Obama kunne gjort, og det var Bush mer enn han som sådde frøene for ISIS’ fødsel i kjølvannet av Irak-krigen. Med Murphys lov for Midtøsten som veiledende prinsipp vil jeg sympatisere med Obamas beslutning om ikke å intervenere militært (en sannhet med vesentlige modifikasjoner) i Syria – tross press fra neokonservative som hisset for å bombe Syria for å opprettholde Amerikas «kredibilitet» etter at Bashar al-Assad krysset Obamas røde linje med bruk av kjemiske våpen i 2013. Jeg kan også sympatisere med hans tilbakeholdenhet med bruk av militærmakt for å overvinne ISIS. Men optikken var slettes ikke god: En hardtslående og tankevekkende demonstrasjon av amerikansk impotens i møte med barbarisme.

Trump har naturligvis blåst så hardt han kan i trumpeten for å ta æren for «beseiringen» av ISIS. Riktignok er ISIS i dag kun en skygge av kalifatet for fem år siden. Men i den grad det kan snakkes om en seier, er det en veldig betinget seier – som det er risikabelt å ta sakseierskap for. Likesom president Obama fortjener begrenset ære for attentatet på Osama bin Laden, fortjener Trump kun begrenset ære for attentatet på Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er først og fremst militære operasjoner, som presidenter kan gjøre lite for å hjelpe (men mye for å skade). Så selv om «seieren» mot ISIS er en viss betinget PR-seier for Trump, fortjener den ikke plass blant hans fremste bragder.

Innvandring

En bærebjelke i Trumps valgkamp i 2016 var en streng innvandringspolitikk. På det har Trump levert. Kritikere hevder at Trump bare har bygget fem kilometer av muren mot Mexico. Det er en påstand som ignorerer det faktum at hundrevis av kilometer med provisoriske gjerder er blitt erstattet med ti meter høy sperring. Regjeringens mål – som synes å være innen rekkevidde – er å ha ferdigstilt 725 kilometer av muren innen årsslutt. Det er riktignok langt lavere enn Trumps opprinnelige mål om mer enn 3200 kilometer med mur. Ei heller har han fått dumpet regningen på Mexico. Derimot har Trump fått Mexico til å samarbeide om å redusere strømmen av illegale grensekrysninger.

Også på flyktningfronten har Trump ført en stram kursAntallet ankomne flyktninger under Trump har vært en brøkdel av hva de var under Obama. For neste år har Trump satt et tak på 15 000 flyktninger, ned fra 18 000 i år (en kvote som p.t. ikke ligger an til å bli fylt opp). Dette ville nesten vært lave tall selv i skandinavisk sammenheng, og har i en tid der det er mer enn nok av andre sosiale problemer, i det minste bidratt til å skjerme USA fra «svenske tilstander». Baksiden av medaljen er at den restriktive innvandringslinjen lett kan reverseres dersom Demokratene tar over. Selv om Biden ikke er noen genuin innvandringsliberaler, kan nok hans mer radikale partifeller ventes å presse på for å åpne grensene, om ikke av bedre grunn enn for å gjøre det motsatte av Trump.

Høyesterett

Den mest varige arven etter Trump vil antagelig bli å finne i domstolene. Det ble sagt at høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg kjempet med nebb og klør for å holde seg i live inntil en ny president inntok Det hvite hus. Men hennes bortgang i september åpnet døren for at Amy Coney Barrett kan bli Donald Trumps tredje utnevnelse til den ni mann sterke høyesterettsbenken. Totalt har Trump utnevnt 205 føderale dommere i sin periode, alle på livstid, og like mange dommere til USAs 13 ankedomstoler (53) i sin ene periode som Obama i sine to perioder (55).

Dette skyldes mer flaks (eller skjebne) enn initiativ fra Trump. Men okke som, og spesielt om nominasjonen av den 48 år unge Barrett går gjennom Kongressen, kan det sette et konservativt preg på det amerikanske rettsvesenet i lang tid fremover – selv lenge etter Trump har steget opp til Sankt Peter og sender et hånlig smil ned til sine progressive haters.

Det muliges kunst

Trump gikk til valg i 2016 med lovnad om å «drenere sumpen» i Washington. Det var aldri noen realistisk sjanse for at det kom til å skje. Om den kanskje ikke er pill råtten, har republikken råtnet merkbart det siste halve århundret. Det finnes ingen quick fix. Det ligger i Trumps natur å overdrive. For eksempel var hans lovnader om 4-5-6 prosent økonomisk vekst aldri særlig realistiske. Men politikk er det muliges kunst. Tatt i betraktning de beskrankelser Trump har operert under, mest vesentlig et demokratisk kontrollert Representantene hus i siste halvdel av presidentperioden, står resultatene til mer enn bestått. Selv om Trump kanskje ikke har levert på omfanget av sine løfter fra 2016, har han definitivt levert på retningen. Hvor mange statsledere kan man si det om? Her på bjerget for eksempel, hvilken retning har Erna Solbergs regjering for det nasjonale prosjektet Norge? Annet enn å bygge verdens største stat?

Silicon Valley-gründeren og Trump-støttespilleren Peter Thiel – som var oppvarmingstaler for Trump på republikanernes partikonvensjon i Cleveland i 2016 – har beskrevet Trump som et grovt instrument. Det er nok en beskrivelse mange kan være enige i, uavhengig av om de er enige med Trump eller ikke. Selv er jeg ikke Donald Trumps største fan – det er det jo ifølge Trump Jens Stoltenberg som er. Men jeg er enig med Thiel i at Trump instinktivt treffer rett i de store spørsmålene: at USA har kjempet for mange kostbare og meningsløse kriger i Midtøsten; at USA har båret for mye av byrden for NATO alene, mens Europa har vært gratispassasjer; at USA har latt seg bli rundlurt av Kina og andre fremvoksende økonomier med enveis frihandel; og at den amerikanske økonomien og egentlig det amerikanske samfunnet generelt behøver en gjenfødsel for å, om man skal bruke Trumps ord, «Make America Great Again».

Når råten strekker seg fra overbygningen og langt ned i basisen i samfunnet, er det kanskje et grovt verktøy som behøves for å fasilitere fornyelse, istedenfor flisespikking på fasaden. Både Hillary Clinton og Jeb Bush kunne sikkert holdt finere taler, tvitret i mer anstendige toner og opptrådt mer politisk korrekt, men det er iallefall min klare oppfatning at de ville levert dårligere politiske resultater.

Med kun uker dager igjen til valgdagen peker alle målinger mot et valgskred for Biden og et sviende nederlag for Trump. Men, hvor mye kan man stole på de samme meningsmålingene som var så misledende for både Brexit og Trump i 2016? Det er iallefall vanskelig å få målingene til å rime med bildene av overfylte Trump-rallies på den ene siden og Biden som taler for toppen ett dusin personer på den andre.

Innspurten tok en ny vending da Trump ble innlagt på Walter Reed for behandling for Covid-19 den 2. oktober. Om det ikke ble den bokstavelige spikeren i kisten for Trumps liv, virker konsensus å være at det var spikeren i kisten for presidentens gjenvalgssjanser, etter en debattprestasjon mot Biden som ble universalt fordømt fra kommentatorhold. 

Jeg er ikke så sikker. Det er fortsatt tid og rom for flere vendinger før dette er over. Den Trump som gjenoppstod på den tredje dagen, søndag 4. oktober, var for meg en ny Trump: mindre oransje, hvit skjorte, uten slips, en annerledes og mer behersket stemme. En mer bestefaderlig – eller skal man si “presidential” – utstrålning. For min del var det første gang Trump fremstod som menneskelig. Kanskje er det i satire man finner sannhet i disse absurde tider. Overskriften “Donald The Orange Returns Triumphantly As Donald The White” i (satiriske) Babylon Bee gav iallefall et visst gjengklang. 

Mange sier, som det alltid sies, at årets presidentvalg i USA er det viktigste noensinne. Trump har allerede drept Reagans og Bushs republikanske parti og lagt fundamentet for en ny konservatisme i USA – som har flere interessante, og noen farlige understrømninger. Dette fundamentet vil ikke forsvinne, selv om Trump skulle gjøre det.

Hvis Biden vinner, taler alt for at han vil bli en svært ineffektiv president. Som Hillary i 2016 har Biden ingen distinkt eller sammenhengende agenda. Han er Obama på nytt, uten «Hope & Change»-innpakningen. Som president vil Biden bli holdt i spenn mellom det status quo-orienterte etablissementet som holder ham i den ene enden, og det demokratiske partiets mer radikale kulturmarxistiske fløy, fra Elizabeth Warren og Alexandria Ocasio-Cortez til Antifa og BLM, som vil trekke ham så hardt de kan i den andre. I et slikt landskap er det vanskelig å se hvordan han skal få utrettet mye som helst – isåfall vil det ikke være han selv som er arkitekten.

Derfor ville jeg stemt Trump fremfor Biden om jeg hadde hatt stemmerett i USA. Akkurat nå ser det kanskje ikke ut som det mest sannsynlige utfallet. Trøsten får være at om det verste skulle skje, og demokratene vinner hele treenigheten – Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen – finnes også risikoen for at de overspiller sin hånd og går for radikalt til venstre. Det kan åpne døren for tilbakekomsten av en mer polert og mildere trumpisme allerede om fire år. Med Ivanka Trump som Amerikas første kvinnelige president.

Dog, selv om et Trump-nederlag i år kan vise seg å være positivt for trumpiansk konservatisme lengre frem, ville jeg selv utvilsomt valgt Trump over Biden om jeg hadde retten til å stemme i USA i år. Man må gripe de mulighetene man har her og nå. Bismarck sa i sin tid at statsmannens oppgave er å høre Guds fotspor gjennom historien, og å prøve å henge seg på snippene hans idet han marsjerer forbi. I en tid der tilstanden i flere amerikanske byer begynner å ligne de dystopiske scenene fra fjorårets Joker-film, er det opp til Trump å røske tak i Herrens kappe og stoppe den amerikanske historiens ferd mot det postmoderne, identitetspolitiske, økonomisk livløse, mørke hullet Biden og co lar seg forlede av fristelse ned i.  

PS: En versjon av denne teksten ble først publisert på Minerva den 21. oktober.

Bezonomics

Amazon’s relentless expansion is upending the rules of business. Will the company take over the world? Or is Jeff Bezos over-extending?

Amazon_Spheres_05
The Amazon Spheres in Seattle; (photo from Wikipedia)

Bezonomics
Brian Dumaine
Simon & Schuster, 2020

The Soviet experiment of a centrally planned economy ended in dismal failure. But was the project inevitably doomed to fail or could the Gosplan have succeeded with better information technology? Leonid Kantorovich, one of the Soviet Union’s economic masterminds & recipient of the 1975 Nobel Memorial Prize in Economic Sciences, seemed to believe that the undertaking was not hopeless. In his prize lecture Kantorovich said that: “The difficulties of modelling & data creation can be overcome like similar difficulties were overcome in the natural & technical sciences… A significant progress is now being made in the development of computer hard- and software & their mastering.” Basically, if only the central planner had better data, the economy could be optimised.

Obviously, the difficulties were not overcome in the lifetimes of Kantorovich or the Soviet Union. But in the Capitalist west there has now appeared an institution that looks set to succeed where Gos­plan failed. That institution is Amazon – “The Everything Store”. Yes, there are notable differences. For one Amazon is a private corporation driven by – at least in theory – the profit motive. But there are also conceptual similarities between the way Amazon is planning for the long run & attempting to maximise value for its customers by taking complete control over the entire value chain & the way the Soviet Union attempted to optimise resource allocation by central command under the framework of the now ridiculed 5-year plan. Though Amazon’s apparatchiks have access to way better data than Gosplan ever had.

The One Store to Rule Them All

Jeff Bezos started Amazon as a pure online bookseller, but his ambitions went much wider already from Day One – every day is Day One at Amazon. Originally, he wanted to name the site Relentless.com, which might have been a fitting description for Bezos’ personality, although an awful name for a bookstore. Indeed, Amazon’s ambitions know no limits. That’s what separates Amazon from most private corporations, which typically tend to be specialised in one or at most a few domains. Specialisation through the division of labour has been a basic tenet of Capitalism for centuries & in the past non­-specialised firms have tended to fail against more specialised competitors. Managements making big bets on vertical &/or horizontal expansion are always accused by sceptical share­holders of losing sight of the business’ core competencies – or of hubris. Shares of highly diversified conglomerates typically trade at a discount to more razor-focused rivals. Yet, nothing has deterred Bezos from launching an ever-widening array of products & services or from insourcing every step of the value chain.

That’s why drawing an analogy to Gosplan may be relevant. Can Amazon really provide everything from books & diapers, TV series & web hosting to home delivery & health insurance more efficiently than specialised providers could do separately? Economic theory says adamantly no. Reality seems to suggest yes. If so, economic “science” would be turned on its head.

One of the defining features of modern “Surveillance Capitalism” is that the big technology giants like Amazon have a tremendous information advantage over smaller rivals, who may be more nimble but to little avail up against scale. Therefore, it cannot be conclusively ruled out that Kantorovich was right after all: that the problem was not necessarily central planning per se, but simply a data problem – which Amazon as opposed to Gosplan has solved.

The Orwellian information-gathering capabilities that Amazon has developed are frighteningly impressive. Not only does Amazon gather troves of data from the e-tailer’s more than 300 million customers worldwide – of which more than 150 million are Amazon Prime subscribers. It also & perhaps more sinisterly has privileged access to the data of the more than 2 million third-party sellers that rely on Amazon’s Marketplace platform to sell their goods, (with the constant risk of Amazon launching their own label rival if they spot that sales are going well).

In addition, there is Amazon Web Services. The company’s cash cow, which has grown serendipitously to become the number one provider of cloud computing services. AWS hosts data from more than a million businesses. Even if AWS isn’t spying on the data of their customers, they easily see which businesses are growing fast and which are not. Yet, the Amazon technology most resembling Airstrip One’s Telescreens – which Kantorovich could only have dreamed of – is Amazon’s Virtual Assistant Alexa. Alexa has been installed in more than 100 million devices, eavesdropping on everything & everybody within hearing distance. It is telling that of Amazon’s gargantuan 29bUSD R&D budget as much as one tenth is believed to be directed to voice recognition technology alone. 10.000 Amazon employees work solely on voice recognition. In spite of obvious privacy concerns Amazon obviously believes that the future of shopping will happen by voice rather than click.

Bezos’ Flywheel

In “Bezonomics” Fortune journalist Brian Dumaine does a good job of chronicling how Amazon has become one of the most valuable companies in the world (depending on the stock market’s daily mood), & how the company is revolutionizing modern business with profound effects on society. Dumaine argues that the success of Amazon boils down to three things: customer obsession, extreme innovation & long-term thinking.

For anyone interested in getting a general understanding of how Amazon works, Dumaine’s book is a worthwhile read. As opposed to many business books he sticks mostly to concretes & does not theorize too much – except for Jim Collins’ concept of a “flywheel”, but that is only because Bezos got hooked on that idea himself after a session with Collins.

I don’t think Dumaine brings any really original new insights into Bezos’ character, but it gives a good, if superficial, summary of his MO. Bezos has said publicly that he needs his

8 hours of sleep and likes to potter around, reading & not doing much else until 10 in the morning. Dumaine does not at all get into Bezos’ recent transformation from looking like a typical 90’s nerd to his current iron man physique & Bond Villain appearance. Many readers will already know that Bezos is famously hard-charging. One of his stock replies to employees who have not lived up to expectation is: “Are you lazy or just incompetent?” Or his quirky 2-Pizza rule; which dictates that no team should be bigger than getting by on two pizzas.

Bezos is also allergic to PowerPoint presentations, which he has banned at meetings, preferring instead the narrative structure of text rather than slick bullet point slides. Every meeting of Amazon’s S-team (S for senior executive) is centred around a 6—page narrative memo describing the problem at hand. The first 20 minutes of the meeting is spent on reading through the document, to make sure nobody shows up just pretending to have read it in advance. Similarly, every new project or initiative at Amazon starts with writing an internal press release, “working backwards” from the imagined launch date & serving as the project’s guiding document until the actual launch.

Prime Addiction

Why has Amazon started producing TV series? It is all about seducing customers into the Amazon ecosystem & getting them addicted. Prime members spend on average 1.300USD per year vs 700 for non-Prime customers. Looking at it that way it immediately makes more sense why Amazon for instance would spend 72mUSD on producing the series “The Man in the High Castle”. Considering that the show attracted 1,15m new Prime subscribers, that works out to a recruitment cost of 63USD per subscriber. Way less than the annual Prime subscri­ption fee of 99USD at the time – since increased to 119USD.

The business model of Prime is not a breakage model, unlike say a gym, that would be quite happy if their membersdidn’t show up that often. In contrast, Amazon wants Prime subscribers to use the service as much as possible. Because over time that will result in more sales – although there is currently increased speculation Amazon will hike the subscription for Prime again. That is why Prime is constantly adding more content & features. As Bezos has said: “Every time we win a Golden Globe Award, we sell more shoes”.

Logistics, Logistics, Logistics

Amazon spends astronomical amounts on shipping. 37,9bUSD in 2019, equivalent to 13,5 percent of revenue, up almost 40 percent from the year before – thanks to a soaring Prime membership & the introduction of guaranteed one-day delivery. The “Last Mile” on deliveries is a particular challenge, often accounting for as much as half of shipping costs.

Solving the logistical puzzle is one of Amazon’s top priorities. The company has a wide range of initiatives to streamline its logistics operation. The common denominator is that Bozos is keen to move the entire, or as much as possible of, the logistics chain in-house. Amazon is amassing its own fleet of cargo aircraft, to avoid reliance on the likes of FedEx, UPS & DHL. It also has a joint venture with Toyota to build its own autonomous delivery van, the e-Palette. In a 2013 interview Bezos said that delivery drones would be in use by 2019. That has not happened yet. But one should not be surprised to see Amazon drones buzzing around in big cities in the not too distant future.

As in any war the supply lines are of vital importance. That is the unseen side of Amazon for the customer. Highly efficient. Not always beautiful. In recent years Amazon has come under strong criticism for the working conditions in the company’s warehouses, or fulfillment centers as they are labelled. Some of the harshest criticism has come in The New York Times’ investigative exposé & the book “Hired: Six Months Undercover in Low-Wage Britain” by (Trotskyist) journalist James Bloodworth. After unflattering reports of Amazon employees having to endure inhumane working conditions & relying on Food Stamps, the Democratic Socialist Vermont Senator Bernie Sanders went on the attack with a “Stop BEZOS Act” in the autumn of 2018. Sensing the political zeitgeist moving against him Bozos pre­emptively implemented an across-the-board 15USD minimum wage for all of Amazon’s 350.000 hourly workers. This was not only a clever PR move, but also a shrewd tactic that would put less deep-pocketed competitors at a disadvantage.

Amazon is different from the other FAANG companies in that it has hundreds of thousands of low-skilled, low-wage workers. Dumaine is adamant that many of them will fall victim to technological unemployment. Bezos may have hiked the minimum wage for his serfs but there is no doubt that he would prefer to make them obsolete altogether.

Workers in Amazon’s fulfillment centers will probably be first to go – which are already heavily robotised. McKinsey, the management consultancy (not known for being universally right in their predictions) believes autonomous deliveries will slash shipping costs by 40 percent – which would amount to ~15 billion per year for Amazon.

If Amazon’s autonomous delivery van becomes a success – which is probably still some way into the future – that will translate to significant job losses. The 3,5 million truck drivers in America are obviously exposed – although for the moment America is facing a shortage of, not an over-supply of truck drivers. The job group probably more immediately at risk is cashiers, of which there are 3,6 million in the United States. Many of those jobs are being rendered obsolete as Amazon’s phenomenal growth continues & as shopping in general transitions from physical stores to online, while the remaining physical stores go to a cashier-less user experience – as in Amazon’s own Go stores.

Wal-Mart vs Amazon

Probably the only competitor with the wherewithal to take on Amazon head to head is Wal-Mart & the old retailer has no intentions of giving up without a fight. It is worth to remember that even though Amazon’s market value is more than four times that of Wal-Mart, the latter’s revenue is still almost double Amazon’s. Currently the Amazon/Wal-Mart rivalry seems to be mimicking the US political divide between “Globalists” on the urban coasts & “Nationalists” in the rural heartlands.

Venture Capitalist Peter Thiel has made the distinction between the Economy of Bits & The Economy of Atoms. That division is however becoming increasingly blurred. As Tencent-founder Tony Ma has put it: “There will be no purely Internet-only companies because the Internet will have spread to cover all social infra­structure; nor will there be purely traditional industries be­cause they will have grafted onto the Internet.” The key will be to offer the best hybrid experience. One obvious geographic advantage Wal-Mart holds over Amazon in that regard is that the Arkansas based chain’s 4.700 US stores are located within 10 miles of 90 percent of the US population. Amazon partly made up for that by acquiring the up­market grocery chain Whole Foods in 2017, whose 400 US stores are mostly concentrated in urban coastal areas.

Evev the biggest geniuses can fall to hubris. They only fall from higher up.

Will Amazon Fail?

Today, CEOs in almost all industries are worried that Jeff Bezos will wake up one morning & say: “Your margin is my opportu­nity”. No industry seems to be safely out of reach from Amazon’s all-invasive tentacles. Amazon’s advertising business is growing fast & challenging the oligopoly of Google & Facebook, thanks to superior conversion rates. Together with JP Morgan, the bank, & Warren Buffet’s conglomerate, Berkshire Hathaway,  Amazon has launched a health-insurance scheme for the three companies’ combined 1,5 million employees, that is widely anticipated to be a stepping stone for taking on America’s dysfunctional health insurance market. Banking is also a natural expansion path for Amazon. After all it is already providing loans to third-party sellers on its platform. Though there are regulatory hurdles to overcome. Dumaine believes Amazon could become the slick user interface front of a digital banking product, with a legacy bank (JP Morgan perhaps) running the nuts and bolts under the hood, mitigating the need for Amazon to become a regulated banking institution. Amazon’s own computer chips may repeat the success of AWS.

The un-ending reach of Amazon’s tentacles inevitably begs the question: Isn’t Amazon over-extending? It sure looks like a classic example of imperial overreach? Or is Amazon now so omniscient that it’s Al-powered flywheel will simply continue to accelerate while the competition is left ever further behind? For the moment that looks to be the case. Bezos has himself frankly admitted that Amazon will probably fail, at some point in the future. It is hard to see that happening in this decade. For the foreseeable future the only force that could conceivably stop Amazon is Washington. The case for antitrust action against the tech giants is building. Bezos faces his maiden Congressional hearing later this month & even Elon Musk (no doubt partly driven by personal rivalry) joining calls for Amazon to be broken up.

So how would Bezos respond if Washington or the EU decide to break up Amazon? Sensing that Western political institutions are failing in their mission to deliver value to citizens, perhaps Bezos will go on the counter-attack and have a go at reforming one of the oldest business models there is: the state. Amazon Republic? Why not? Would you rather be a citizen of your current country or of Amazon?