Alternativ nyttårstale: Norges stille, snikende krise

Idet 2020 forvises til historiebøkene og døren til 2021 åpnes opp, er usikkerheten for hva det nye året vil bringe større enn vanlig. Koronaviruspandemien som slo til for ett år siden ble ingen ny svartedød eller spanskesyke. Spesielt ikke i Norge, som har blant de laveste dødstallene fra COVID-19 i verden. Så, med utrulling av vaksine på trappene, vil vi snart være tilbake til “normalen”?

Jeg tror ikke det. Gjennom 2020 har mine tanker stadig vendt tilbake til John Maynard Keynes’ beskrivelse om hvordan La Belle Époque, den skjønne tiden, kom til en abrupt ende nærmest over natten med utbruddet av første verdenskrig i 1914. Den gang som i dag forventet verdensborgeren å kunne reise visumfritt til de fleste av verdens hjørner, og “most important of all, he regarded this state of affairs as normal, certain, and permanent, except in the direction of further improvement, and any deviation from it as aberrant, scandalous, and avoidable.”

Første verdenskrig tok omsider slutt og verden gikk videre. Men den gikk aldri tilbake til status quo ante august 1914. Kongehusene forsvant for godt. Slik vil det også være i vår tid. Det diskuteres mye om når samfunnet vil gå tilbake til “normalen”, men ideen om hva det normale er, hviler på helt subjektive vurderinger. Rent objektivt finnes ingen “normaltilstand” i en konstant foranderlig verden. Noen ting vil bli bedre etter pandemien, andre ting vil trolig bli verre. Men ingenting vil bli det samme som i 2019, aka år 1BC (before covid).

For Norges del er bildet i kjølvannet av pandemien todelt. På den ene siden har Norge kommet lettere rammet gjennom krisen enn de aller fleste andre land, både i et folkehelse- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Det kan vi takke hardtarbeidende helse- og omsorgsmedarbeidere for. Men også en stor dose flaks og tilfeldighet. Den relative suksessen kommer på tross av sviktende beredskap fra regjerings- og embedsverkshold. Om COVID-19 hadde vært mer dødelig, kunne fort fiaskoene med både regjeringens Smittestopp/”Smitteflopp”-applikasjon og bestilling av ubrukelige nød-respiratorer fått mer fatale konsekvenser. Og selv om norske politikere liker å fremstille Norge som en “humanitær stormakt” med sentral plass rundt bordet når verdensproblemer skal løses, har norske bidrag til utvikling og utrulling av koronavaksine – i motsetning til Sverige som har flere selskaper involvert i vaksinekappløpet.

Norges oljevelstand har gitt nasjonen bedre evne til å absorbere det økonomiske sjokket fra korona, enn tilfellet har vært for andre mindre privilegerte land. Som Jon Hustad har skrevet om “Lukkelandet” i Dag og Tid, vokste oljefondet i fjor med over 800 milliarder kroner, selv om staten måtte tappe fondet for 433,2 milliarder kroner for å dekke utgiftene på statsbudsjettet i kriseåret. Selv om det tok tid før en del av de ekstraordinære støttetiltakene til privatpersoner kom på plass, har de aller fleste i Norge vært økonomisk skjermet fra pandemien.

Det er dermed et nokså selvgodt Norge som går inn i det nye året.

På den annen side er det for tidlig til å konstatere de langsiktige konstitusjonelle og økonomiske konsekvensene av pandemien og de politiske tiltakene for å bekjempe den, skjønt de tidlige konturene er foruroligende.

Kanskje mest umiddelbart illevarslende var hytteforbudet, som er av langt større prinsipiell betydning enn et par tapte hytteturer, slik enkelte lattermildt har forsøkt å spøke betydningen ned til. Som blant andre jusprofessor Hans Petter Graver har poengtert, er det trolig at hytteforbudet ville blitt funnet grunnlovsstridig dersom spørsmålet hadde blitt stilt for Høyesterett.

Med hytteforbudet er det blitt etablert presedens for at regjeringen, denne og fremtidige, etter eget mer eller mindre velbegrunnede forgodtbefinnende kan begrense borgernes bevegelsesfrihet innenfor riket og rett til å besøke egen private eiendom. En skal ikke strekke fantasien veldig langt for å se mulige scenarioer hvor slik makt kan misbrukes grovt.

Men Grunnloven betyr kanskje ikke så mye lenger? En av de mest tankevekkende motsetningene i 2020 var at nordmenn var villige til å kansellere den tradisjonsrike 17. Mai-feiringen av smittevernhensyn, mens hverken politikere, politi eller helsemyndigheter motsatte seg da mange tusenvis samlet seg utenfor Stortinget kun få uker senere for å protestere på vegne av den statsfiendtlige BLM-bevegelsen, som vil rive ned de fleste grunnpillarene vestlige samfunn er bygget på. Hva demonstrantene mente at det norske storting skulle gjøre med en kulturkamp importert fra amerikanske college-campuser med minimal relevans for hjemlige forhold, forble uklart. Men hva som ble gjort klart er at mange nordmenn eksplisitt, og styresmaktene implisitt, setter BLM over Grunnloven.

Når staten befaler nedstengning av store deler av nasjonens næringsliv, er det rett og rimelig med økonomiske kompensasjonsordninger. Men det er vanskelig, om ikke umulig å utforme effektive ordninger uten perverse bieffekter, spesielt når tiden er for knapp til grundig utredning. Et hovedspørsmål er om staten skal gi stønad til privatpersoner eller også til bedrifter. Selv om det finnes argumenter for støtteordninger til bedrifter, ville det vært både mer effektivt og egalitært å kun gi penger til privatpersoner direkte. Statens ansvar er først og fremst for borgere, ikke for bedriftene. Økonomisk koronakompensasjon til næringslivet leger sårene fra nedstengning på kort sikt, men risikerer å få uheldige bivirkninger. Den foreløpige fasiten taler for at koronastøtten har vært rigget i favør av store, etablerte aktører som har til felles å betale lite skatt. Endelig fasit vil trolig vise at all koronastøtte til næringslivet har endt opp i banker og eiendomsbesitteres hender, (ref. Henry George-teoremet), med liten eller ingen økonomisk vinning for samfunnet forøvrig.

2020 ble et år med nesten rekordantall børsnoteringer i Norge. Dog er nok det mer et resultat av løssluppen pengepolitikk og billig kreditt, enn nye oppfinnelser og teknologier.

Da koronaen stengte ned samfunnet, ble det fremmet en hypotese om at lockdown kunne lede til en eksplosjon av kreativitet og innovasjon. Det er fortsatt en mulighet, men har iallefall så langt latt vente på seg.

I Norge har tvert imot pandemien bidratt til å sementere et formende klasseskille mellom trygt og høyt gasjert ansatte i offentlig sektor, og en taperklasse i privat sektor: butikkansatte, flyvertinner, frisører, medarbeidere i reiseliv, overnatting, servering, transport og andre yrker med relativt lave lønninger og liten sikkerhet. Skal man lykkes i Norge i dag, bør man satse på karriere i offentlig forvaltning.

Den enorme formuen i Oljefondet, som bare vokser og vokser selv om regjeringen tar ut mer penger for hvert år som går, skjønnmaler bildet av norsk økonomi.

Bak den finansielle velstanden tegner det seg et mindre flatterende bilde av en stagnerende økonomi. Det er mange måter å se det på. Økonomisk statistikk er ingen eksakt vitenskap. (Spesielt ikke i koronaens år, hvor pandemien skaper mye kortsiktig støy i statistikken). Men allerede før korona hadde norske husholdningers medianinntekt stått på stedet hvil siden 2013. Den ofte repeterte linjen at nordmenn arbeider færre timer, men er mer produktive enn arbeidere i andre land, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Alternativt kan vi se på sammenlignbare land. Et land som burde være relevant for Norge å sammenligne seg med er Sveits. I 2013 var Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger (nominelt, ikke kjøpekraftsjustert) 120 prosent av Sveits’ nivå. Spol frem til 2020 og forholdet er snudd på hodet: Norges BNP per capita estimeres (av IMF) til bare 83 prosent av Sveits’. Sammenlignet med Europas rikeste lilleputtland, Luxembourg, har Norge gått fra 89 prosent til 62 prosent av Luxembourgs velstandsnivå fra 2013 til 2020. I rene ujusterte dollar er Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger 1/3 lavere i dag enn i 2013. Når regjeringens reiseråd omsider oppheves, blir utenlandsferien fort mye dyrere for nordmenn flest.

Norge er nok fortsatt et av verdens beste land å bo i. Men ut ifra de privilegerte forutsetningene vi har hatt, burde Norge vært et enda mye bedre land enn det faktisk er. De siste par tiårene har statens pengebruk økt voldsomt, uten at kvaliteten på offentlig tjenestetilbud har økt i nærheten av tilsvarende. Hvor har pengene blitt av?

Det store prestisjeprosjektet i norsk politikk de siste tiårene har naturligvis vært masseinnvandring. Med kontinuerlig voksende oljeinntekter har den reelle kostnaden av masseinnvandringen – som er vanskelig å kvantifisere eksakt men som beløper seg til minimum 100 milliarder kroner per år og trolig mer enn det dobbelte – latt seg skjule. I tillegg bruker den norske staten nær 40 milliarder på bistand hvert år, hvorav mer ender opp hos Terje Rød-Larsen og Clinton Foundation enn til verdens fattige.

I oppgangstider kan man kanskje ta seg råd til slik humanitær stormannsgalskap. Men nå er det nye tider. I de tre årene 2019 – 2021 estimeres statens samlede oljekorrigerte underskudd å overstige 1.000 milliarder kroner.

Kostnadskarusellen kan fortsette å gå en god stund til, gitt den enorme størrelsen på Oljefondet. Men det kan ikke vare evig. Det koronakrisen har vist er at gulvet raskt forsvinner under statsbudsjettet når en krise slår til i det moderne Norge. Oljefondet kan absorbere flere slike kriser, men ikke uendelig mange. Det er ikke vanskelig å se for seg krisescenarier hvor både verdien på Oljefondet og statens petroleumsinntekter faller samtidig. Da kan ikke statsbudsjettet gå med underskudd i hundremilliardersklassen uten kraftige innhogg i Oljefondet.

Således er Oljefondet både Norges reddende engel og en hvilepute. Hovedproblemet er at fondets sjokkabsorberingsevne utsetter enhver nødvendig realitetsorientering, og lar oss nordmenn leve videre med illusjonen om at vi er mer fortreffelige enn vi egentlig er.

Dette er den stille, snikende krisen som skjuler seg bak den umiddelbare koronakrisen. Det er fortsatt tid til forberedelse og omstilling, eller har vi blitt for selvtilfredse og dekadente til å reformere våre vaner?

Da koronaen slo til hadde jeg håpet det skulle utløse en “dugnad” for innovasjon og entreprenørskap. Den gang ei. Som folk har vi nordmenn kondisjonert oss til å legge hele ansvaret på staten for å styre våre liv og berge oss ut av økonomiske kriser. Det er ikke mange fritenkende Reodor Felgen’er igjen mellom bakker og berg i vårt langstrakte land.

Norsk politikk, næringsliv og samfunnsliv er blitt tappet for vitalitet og skaperfraft. Norge er blitt et sent og stagnant samfunn. For å parafrasere Erna Solbergs sitat fra Tore Gjelsvik i statsministerens nyttårstale: “Vår dag har vært.”

Vi trenger en kulturell oppvåkning – og da ikke statsfinansiert ukultur. Denne julen, min første utenfor Norge, har jeg lest en bok om Richard Wagner. Vitterlig en kontroversiell figur, som de fleste i dag nok forbinder med det gammeldagse, men som i sin tid var han besatt av å skape det nye, for fremtiden. “Barn, skap noe nytt”, var et av komponistens favorittuttrykk. I 2020 har det handlet mest om å bevare de eldres liv, som er viktig. Mens de unge er blitt fortalt at de ikke får spille fotball. Kanskje har det vært nødvendig? Men man kan ikke helt glemme behovet for å også skape nytt liv. Det er det ingen, minst av alt statsministeren, som har oppmuntret til.

Til høsten er det duket for en ny deling av kortstokken på Stortinget. Ingen av de store “statsbærende” partiene har svar for de store spørsmålene i vår tid. De har ikke engang ideer. Småpartiene til høyre og venstre har heller ikke noe særlig matnyttig å bidra med, annet enn agitasjon og posering. Også Stortinget trenger nytt liv. Eller er det nedstengningstid i Norge nå?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s